Trohaug Tekst

Guten og klumpfoten- Rasmus Løland strikes again

2006-12-15T16:23:00.000+01:00

Guten med klumpfoten (tittelen er litt rar, for det er ikkje Haldor, guten, som har klumpfot, men ein gammal kall som kjem på legd i bygda)

For tida les eg Rasmus Løland. Som mange andre kanskje, tenke eg før eg gav laus, at: "jo, han var ein viktig grunnleggjar for barnelitteraturen, men kor bra er det i dag?”. Etter å ha lese mykje av Løland, er eg stum av beundring. Han skildrar barnesinnet på ein meisterleg måte, karakterane har tvil, tru, sinne, byrgskap, vondskap, og alt dette skildrar han utan å vere moralsk. Det kjem aldri ein peikefinger frå dei vaksne, ungane kjem sjølve til innsiktene om kva dei har gjort gale, og det er slett ikkje sikkert at dei ber om orsaking, eller seier at det har gjort det dei har gjort. Det er så framsynt og moderne det heile, at eg blir heilt utan ord. Det er mange gode døme på dette, og her kjem eitt av mange. Dette er ikkje mi absolutt favoritthistorie av Løland, men skildringa av denne guten som går frå å vere gullunge til å bli alvorleg slem, er presis og imponerande truverdig.
Denn forteljinga handlar om Haldor som er ein gutunge i ti-årsalderen (trur eg). Han har alltid vore så flink til å hjelpe til heime, og er aldri sein å be om nokon ting. For som han seier i byrjinga av historia:

”Aa vera kar vart det største han visste. Men aa vera unge vart det laakaste av alt i verdi, og han skunda seg aa leggja av alle dei ungevanar som fanst. Han grein aldri for maten eller leksone. Han sagde aldri nei som hine ungane, naar mor hans bad han å gjera eitkvart.”

Men så kjem den halvvaksne Aasmund til gards, og han ertar Haldor for at han er så liten, at han ikkje kan røyke, at han er så lydig og ikkje finst eigenrådig. Og då går det som det må gå, Haldor blir tverr og sur, han gjer ikkje som foreldra seier, og endå verre: han går lengre enn noken av dei andre når det gjeld å tirre stakkarslege folk, krokbøygde koner og fattiglemmar som er på legd.

Han får til sist ris av far sin for å ha plaga ein fattikar med klumpfot gong på gong, dei som har denne fattigkaren i hus, har sagt i frå at no må det bli slutt på plaginga, for klumpfotkaren var så villstyrleg sint kvar gong han kom i hus etter å ha vorte plaga slik.
Men Haldor angrar seg ikkje etter han får ris, han begynner heller å hate foreldra intenst.
Det går så langt at han ein dag resten av familien er vekk, planlegg han å plage klumpfotingen igjen. Men gammalkallen kjem gutungen i forkjøpet og gyv laus på Haldor med ein staur, og slår gutungen mest i hel. Hadde det ikkje vore for at nokre av dei halvvaksne gutane hadde vore i nærleiken, hadde Haldor vore ihelslegen.

Haldor vaknar i senga si etter å ha vore borte:

”Eine armen hans var nok avbroten og hovudet blodut og blaaslege. ”Men korleis kunde du vente anna, naar du heldt paa soleis?! Sa [mor hans] til slutt og turka seg i augo.
Han laag og kava og freista aa finna eitkvart aa orsaka seg med, men kunde ingen ting finna. Alt hadde med eitt vorte so vesalt og laakt, og alt han hadde gjenge her og streva for og gjort seg til av, hadde vorte saa meiningslaust smaat. Og for dette hadde han gjort foreldri sine imot, til han sist paa gjekk her og bar hat i mot dei… foreldri som alltid hadde vore so gode mot han. Han kjende seg so underleg liten, at han snautt vaaga aa sjaa upp, og ordi hennar mor gjekk som stikk gjenom han, endaa dei var so stille og varsame. Det var som det heldt paa aa smelta noko inni han, som lenge hadde vore tilfrose. Han laag lenge og stridde, stridde med seg sjølv- so braut han ut i ein saar graat.”

Ny Tid om bildebøker i barnelitteraturen

2006-12-15T11:32:00.000+01:00

Her skriv Sigri Sandberg Meløy om bildebøker og barnelitteratur. Så bra å lese om slikt andre stader enn i særinteresseorgana.

Nøste Kendzior er død

2006-12-05T17:38:00.000+01:00

Nøste Kendzior er død. Mitt beste førebilde på korleis ein kan vere Nordkalottisk og Europeisk på same tid. Vere det sterkt og elegant i skrift og veremåte, ho insisterte på ei samansmelting av periferi og sentrum. Ho peika veg. Det finst for få slike, og no er den sterkaste av dei alle vekk.

Bla, bla, bla

2006-11-24T15:29:00.000+01:00

Det siste eg seier om namn på ei stund (trur eg).

SSB og artikkel om namn, og kven som gir kva slags namn, og kvifor

2006-11-22T17:10:00.000+01:00

Her er SSB med interessante innspel om namn

Fritt fall fra fjerde

2006-11-17T17:26:00.000+01:00

Ein mann ramla ut av fjerde etasje i natt. Eg sov trygt utan å vite at ein mann mista livet utanfor eit vindauge like ved. Eg hørte det på nyheitene i morges, og kunne ikkje tenke på anna enn teaterstykket Fritt fall fra fjerde som Hålogaland Teater sette opp, om kor rart eg syntest det var at ei så lita dame spelte ein mann i dress, at ho såg ut som ein liten, rar mann der framme på scenen, og eg hugsa også at eg insisterte på at eg såg dårleg, dette må ha vore i -85 eller -86, - 87, eg var ni eller elleve, og hadde så utruleg lyst på briller, så der satt eg då med mor mi sine dame edna-aktige sekstitalsbriller på nasen og såg dette stykket og meinte at det var MYKJE betre med briller, og no i ettertid kan eg le, for no veit eg at eg aldri har vore nærsynt som mor mi, men derimot langsynt som far min og slett ikkje såg bra i rarebrillene, og når eg no leiter på nettet finn eg ikkje denne forestillinga nokon plass, ikkje i HT sine arkiv, så var det då Riksteateret, eller berre eit hol i den historiske kunnskapen til HT, det eg derimot finn er at dei spelte Kranes konditori i -86, og med eitt kjem bilde av Elsa Lystad fram, og på lista står også Fødselsdagsselskapet av Pinter, og eg kjenner på meg at vi såg det også, og eg merker med meg sjølv at det har sine gode sider å berre ha ein forelder og ingen besteforeldre i live eller byen; når riksteateret, nordland teater eller HT kom til byen måtte vi ungane med. Vi var aldri for små. Nokre gongar er det fint å ikkje vere for små. Fritt fall fra fjerde.

Observasjonar. Første veke i Oslo

2006-11-05T20:14:00.000+01:00

Dette slår eg fast etter ei veke som Oslobu:

a) bilførarar er elendige til å stoppe for fotgjengarar som står på zebraovergangen, klart til å gå over gata.

b) vêret ER betre enn i Bergen, i.e. ein treng ikkje gå med regnty kvar dag.
Her må eg føye til at eg føler at eg er i same situasjon som grønlendaren eg kjenner. Då ho kom til Danmark som femtanåring tore ho ikkje legge seg ned for å sove, fordi ho var redd trea ikkje skulle vere der neste dag. Eg vaknar jublande kvar dag det ikkje er regn.

c) Grünerløkka er komisk nittitals. Her er det salsa og guacamole over heile linja framleis, mens ein andre stader (les Pingvinen i Bergen) har skjønt at utelivsavantgardisme er heimelaga kjøttkaker og lapskaus.
Dessutan er det litt trist med desse som var hippe for ti år sia, som no trillar barnevogn, går rundt med den same arrogante hippe-mina frå den tida nabolaget deira verkeleg var cutting edge.

d) et er frustrerande å vere avhengig av naboens usikra nettverk. Eg har slått fast at det å bu utan internett ikkje er ei botsøving eg skal halde fram med.

e) overgangen til austlandet er definitivt mjukare når ein er på arbeid med nesten berre vestlendingar og telemarkingar.

f) mødrer på vestkanten snusar!

Trohaug langar ut mot bokklubbane

2006-11-03T18:25:00.000+01:00

Dette seier den nytilsette redaktøren i Samlaget om tilhøve mellom bokklubb og nynorsk. Og tysdag blir det nettmøte om barnelitteratur same plass. Spør! Spør!

Flytteri, flyttera

2006-10-31T16:22:00.000+01:00

No har eg flytta, eller rettare sagt: eg har blitt pendlar. Ein slik med familie og hus ein stad, og hybel og arbeid ein annan stad. Eller, interessant nok er det ikkje heilt sikkert eg har familie, for eg er ikkje gift, og då må likningskontoret bestemme om eg er pendlar med familie ein stad og arbeid og hybel ein annan stad. Sambuarar er pendlarfrådragets parikaste, saman med vidaregåandeelevar.

Eg gledde meg til austlandet mest på grunn av snøen, skiføret. Bestemte meg for lenge sia at eg skulle spare til nye ski, at det var det første eg skulle kjøpe når husleiger og flybillettar var betalt.

Og i dag snør det.
Det snør for meg, trur eg.

Eller, la meg vere ærleg: Det sklettar som ein seier i Nord-Norge, altså denne mellomtingen mellom vatn og snø.
Men likevel, eg tolkar det som ei snøhelsing til meg.

Eg gler meg til arbeidet.
I morgon tar det til.

Over høgg og belegg

2006-10-27T12:21:00.000+02:00

Nyleg hadde vi Sigrunn på besøk, og det viser seg at vi har vore utsett for same lærar til ulik tid og ulikt sted. Ei feiande flott dame som er hakket for glamorøs i norske vidaregåande klasserom, og som med mange år i utlendigheit ikkje har heilt styr på norske ordtak.
Vi lo oss fillete då Sigrunn kom med følgande sitat frå klasserommet, lærarens kommentar til at haustplanen ikkje var så fyldig då dei fekk den utdelt:

- Jeg legger kjøtt på benet mens jeg går.

Så no oppmodar eg alle lesarar til å skrive inn slike blanda metaforar som dei har hørt eller sagt sjølv.

her er nokre:

Det er ikke til å stikke under ei låvedør.

Det var som å pisse på bålet.

Gjerne engelske mixed metaphores også.

Meir namn

2006-10-25T11:11:00.000+02:00

Sjå her på desse namna som var uvanlege i 1801.

Nokre av mine favorittar er:

Jentenamn:

Aldri. Følger kanskje namnetradisjonar som ein finn enkelte stader i Afrika, nemleg at ungen får namn etter situasjonen den blir fødd inn i.)

Gaula. Ja, her kan ein snakke om det performative i språket, det blir eit fæla liv med Gaula i hus.

Mjella hørest ut som stranda Mjelle utanfor Bodø, berre den kvinnelege varianten. Straks kjem Terje Nilsen med gitaren.

Gutar:

Offer

Sejer

Uff

er alle talande namn.

Det interessante er at det på denne lista finnest namn som er kjende i dag, til dømes det danske Teis, Malte (eg kjenner ein dansk Teis og ein tysk Malte) og Solan er i aller høgste grad kjent gjennom Dum Dum Boys og Solan Gundersen.

Av jentenamna har Tabitha dukka opp i amerikanske seriar og i lødig kiosklitteratur.I følge SSB 48 heiter Tabita i dag, 14 Tabitha.

Tenk å kunne heite Blostrup Corfits til fornamn, det hadde vore noko.

Ho som ryddar finn

2006-10-18T19:13:00.001+02:00

Lik Olaug Nilssen er eg i flyttemodus, og ryddar loftsbod og kjellarhol. Det som slår meg er at eg har mange avisutklipp av ting som eg har meint har vore av interesse, og som openbert var det.

Eg fann: Frode Gryttens reportasje "Byens lys" frå 21. november 1997. Eg visste ikkje kven Grytten var, berre at eg var heilt forelska i denne poetiske artikkelen om Bergen nattestid, og eg tenkte at viss det var slikt ein fekk gjere som journalist ville eg gjerne bli ein.

Eg fann: Atle Kittangs kommentar "Når sammenhengene blir borte" som stod i Aftenposten fredag 2. januar 1998. I faktaboksen står det: KULTURDEBATT. Kulturelt endrer vi oss raskere i amerikansk retning enn vi har forstått, skriver professor Atle Kittang i denne artikkelen.

Eg fann: Jan Zahls kronikk om nittitalshumoren.

Eg blir glad over å sjå at eg var INTERESSERT.

Og HØGAST lo eg då eg fann eit lesarbrev i Nordlands Framtid eller Nordlandsposten, det stod ikkje på utklippet. Her kjem det:

"VESTAVIND" nok en gang

Jeg er så enig med "sint mor fra Tysfjord" som sa sin mening om programmet "Vestavind". Personlig har jeg sett kun to av disse programmene, de var spekket med sex og bannskap som ga meg en uhyggelig følelse, som om den onde selv var tilstede, og det er han vel i slike programmer. Unge skuespillere som er med på et slikt liv må da bli ødelagt. Nei, det er ikke rart at verden er som den er.

Det interessante er at dette har sannsynlegvis blitt klipt ut og sendt til meg, altså har det vort ein debatt om Vestavind i Nordnorske avisar som mor mi og eg har snakka og diskutert. Men eg kan ikkje for mitt bare liv huske at det var så mykje faenskap i "Vestavind", men det heng vel kanskje saman med at eg ikkje såg så mange episodar, og kvifor var eg då så opptatt av debatten?
Her er det hol i minnet!

Namnet som forsvinn

2006-10-09T23:44:00.000+02:00

Eg har ein hobby, eit rituale, eit oppheng om du vil. Eg les dødsannonsene kvar dag. Skummar ikkje desse annonsane, eg les dei nøye og sakte, ser kva, kven og kvar, om dei hadde mange barn, om dei var gamle eller unge. Men mest av alt ser eg kva dei heiter. Eg registerer at ein heil generasjon Klara døyr ut no, og spår at det blir det neste motenamnet, det som kjem no når heile småbarnsavdelinga heiter Alva, Thea, Selma og Sara og ein treng eit nytt jentenamn på fire bokstavar og kvinneleg utgong.

I dag sette eg mjølka i halsen, fordi i dag stod det at Ragnfrid var død. Ho var gammal, født i 1933, så kvile skal ho få lov til. Men det som gjorde meg fælen var at det døydde ei Ragnfrid i førre veke, ei anna ei, ho også gammal og i Aftenposten. Det handlar ikkje om at det er så mange å ta av med det nammnet at ein må rekne med at ei kvar veke er i annonsane, nei, vi er faktisk berre 180 i følge SSB, og då trur eg ikkje dei har registrert dei siste dødsfalla. Så etter alle solemerke er vi berre 178 ragnfrid-ar i landet, og tydeleg ein namnerase på veg mot grava. Eg har forsåvidt ikkje noko i mot at det er få av oss, det har alltid vore gjevt å vere aleine om namnet sitt, kjenne at eg fyller det med MEG og ikkje tre andre i klassen. Men det gjer meg opprørt å tenke på at foreldre frå alle samfunnslag ser ut til å berre gi jentene sine korte namn som sluttar på -a, når det er fleire gode namn som er meir enn ledige på marknaden! Endå meir oppildna blir eg av å sjå at gutane, brørne til jentene med korte namn som har a-ending, ofte får staute namn som Sigurd, Håvard og Øystein. Det er heilt klart at dei bibelske namna er utruleg populære blant gutar også, men der står framleis tradisjonelle nordiske gutenamn sterkt. Personleg synest eg at jentenamn på fire bokstavar og med -a på slutten er over gjennomsnittet herlege, poetiske og vakre, eg hører meir enn gjerne lyden av "klara", "sofia", "tora" og "alva", for det er utruleg vakre namn. Men eg har ei snikande kjensle, og dette er ein påstand utan grundig empiri bak seg, men likvel, eg har ei kjensle av at desse namna er så populære fordi dei er feminine og poetiske, dei tar ikkje så mykje plass, dei hørest ikkje ut som eit steinknuseri i arbeid. Er til dømes Svanhild, Sigrunn, Snefrid, Ragnfrid, Ingebjørg, Elfrid, Leikny, Herdis, Hjørdis, Unn, Frøydis, Sigrid, Signe, Gunnhild, Olaug, Idun og Aslaug lite i bruk fordi dei hørest ut som slegge og rivjern på same tid? Eller er det så enkelt at desse namna aldri blir populære fordi det ikkje var motenamn i foreldregenerasjonen? For det var jo slik til dømes Kristine kom tilbake med fullkraft, og det er slik Klara kjem til å kome, for det var högsta moten i 1909-19015, og desse gamle damene er oldemødrer og døde. Men trass i at Svanhild og Elfrid aldri har vore motenamn, trur eg dei er mindre i bruk no enn før (eg les fødsel- dåp- og konfirmasjonsannonsane også, så eg har så god oversikt ein kan få utan å vere Ivar Utne). Er desse for lite feminine til at foreldre av i dag vil ta dei i bruk? Har til og med norsklektorane slutta å gi jentene sine nordiske steinknusarnamn?

Ukas anbefaling

2006-10-02T13:40:00.000+02:00

Spis fårikål. I store posjoner.

Ord for dagen

2006-09-30T18:46:00.000+02:00

- Kortvokste i ånden er vi alle, men ingen trenger av den grunn å være en etisk dverg.

Erling Aadland, KK 30.09.06

Fluger og helg

2006-09-22T15:29:00.000+02:00

Eg har lenge hatt lyst å poste dette diktet, men eg har vegra meg, for eg ser heile tida nye tolkingar som gjer at lesaren tenkjer: - ah, det handlar om den nye jobben!
Ah! Det handlar om den gamle jobben! - Eg veit, det handlar om alt det nye, om det gamle ein forlet!

Det handlar såklart om at eg skal frå ein ting til noko anna. Frå ein by til ein anna. Eit hus til eit anna (som eg enno ikkje veit kvar er!). Ein jobb til ein annan. Eit liv til eit anna.

Eg skal hit
Det betyr at eg skal bu her.
Eg skal flytter herifrå.

Det handlar om alt dette. Men aller mest om at det er uvanleg varmt i dag, sist i september, og flugene går hausten i møte.

SMÅ FLUGER

små fluger skal også leve.
Mor deira er død.
Far deira er død.
Brør og søstre er døde.
Desse småflugene er dei siste.
Nå må dei klare seg sjølve.

Einar Økland. På frifot, 1978

(og, ja, han skriv NÅ, ikkje NO. Eg kvapp første gongen).

God helg-

Eg er tilbake

2006-09-18T15:33:00.000+02:00

Det var feigt av meg å berre stikke, rømme bloggen utan å seie skikkeleg farvel, utan å forklare kvifor. Berre fjerne fingrane frå tastaturet, lik ein femtiår gammal ektemann berre reiser seg og går ut av ekteskapet utan eitt ord.

Eg veit ikkje kor lenge eg blir. Men eg blir her ei stund til, du kan godt ta til å lese igjen, om du vil.

SÅ skal eg då forklare kvifor, etterkvart. Men ikkje i dag. Først måtte eg klive over denne høge dørstokken eg hadde laga meg mellom bloggen og meg.

Nå er det her det skjer

2006-04-26T22:20:00.000+02:00

Vardø-Berlevåg-Havøysund-Skaidi-Hammerfest.

Og mest gleder jeg meg til kaker og brus her på fredag.

Det er her det skjer

2006-04-25T12:08:00.000+02:00

Eg er her! Gro, Ann, Annie, denne staden rockar! Vær, folk, utsikt, alt.

Når språket er lada

2006-04-18T12:26:00.000+02:00

Med ett kjente jeg språklig underlegenhet; jeg skulle oversette fra svensk, det handla om slike kryp som går på dagis. Jeg ville skrive unge, for jeg sier unge, de aller fleste unger i Norge sier unge. I munnen er det et helt greit og lett og vanlig ord, uten noe større men og skavanker enn andre ord. Så stirrer jeg på ordet: UNGE.
I skrift, på bokmål, blir det Oskar Braaten, lavstil, østkant, Døden på Oslo S. og andre farlige saker. Det var ikke konnotasjonene jeg ville ha, bare det ordet som så utrolig mange i dette landet sier, men som man ikke skriver. Snakker man såkalt pent sier man at mennesker har barn, mens dyr har unger. Og sånn er det faktisk, i det skrevne bokmålet.

Bok til alle på verdas bokdag

2006-04-07T11:06:00.000+02:00

Bok til alle er eit kjempefint prosjekt, der elevar på sjette og sjuande trinn får ein boksjekk som dei kan løyse inn i ei valfri bok. Her ser ein bøkene som elevane kan velje mellom. God bokdag!

Hurra for dei gamle kjønnsforskarkanonane!

2006-04-06T10:44:00.000+02:00

Wenche Mühleisen har skrive ein knallgod analyse av resepsjonen av Rosa Prosa-prosjektet i dagens Aftenposten. Her får kommentatorane og meldarane Eikemo, Christensen, Bentzrud, Økland og Krøger kritikk for sine analysar av prosjektet. Mühleisen meiner deires haldningar er øydeleggjande for framstillinga av kvinneleg seksualitet, sitat:

Så lenge intellektuelle avviser denne typen tematisering av seksualitet som forfall i offentligheten, får vi den seksuelle offentlighet vi fortjener: Vulgarisert, kommersiell og avpolitisert.

MEN! OG! HO SKRIV, sitat:

Litterær kvalitet.
Som i de fleste antologier holder ikke alle tekstene samme litterære kvalitet. Noen bidrag er knallgode, slik som Ragnfrid Trohaugs tekst "Ordlaus og klar" om språkets og kulturens kategoriseringsterror. Teksten har en anarkistisk, humoristisk sprengkraft og feministisk selvbevissthet som får kritikerne til å fremstå som nokså visjonsløse.

DEN SATT TENKER EG, TROLLPENNER!

(red.anm. denne posten er meint som eit gledesutbrot over at teksten eg hadde skrive fekk god kritikk. Den var ikkje meint som eit debattinnlegg i ein større diskusjon om prosjektet. Teksten i boka Rosa Prosa er i seg sjølv eit debattinnlegg. Skulle eg skrive denne posten på nytt, ville eg berre ha laga ei lenke til artikkelen. For eg er ikkje hatsk).

Why we are what we are

2006-04-05T20:36:00.000+02:00

If you ever wonder why we're homosexual, communist, femi-fascist liberal, anti-American, enviro-nazi, vegetarian scum (as we often have ourselves), all has now been revealed. We received our high school education at the IB, that den of unamerican and marxist recruitment.

Watch:

A US school district has banned the International Baccalaureate after officials condemned it as "un-American" and Marxist, sparking outrage among pupils who are studying the increasingly popular diploma.

They got us. We've been totally brainwashed. We've even been actively recruiting youngsters into this radical, global revolutionary school. Just look how terribly marxist and un-American we are:

some of the five [republicans] also hurled accusations at the IB's content, claiming that its teaching is anti-Christian, un-American and Marxist.

They object to the largely secular, multi-cultural bent of the curriculum and its emphasis on international institutions and pacts such as the United Nations, or the Kyoto protocol to reverse global warming, which opponents argue undermines American sovereignty and nationalism.

As for the charge of Marxism, this principally stemmed from the International Baccalaureate Organisation's support for the Earth charter, a global set of aims devised in France in 2000, which, Trombetta was most concerned, called for people worldwide to protect the environment, oppose militarism and promote equal distribution of wealth.

And, at that time, Iracki said: "Our country was founded on Judeo-Christian values and we have to be careful about what values our children are taught."

Indeed! Next thing you know, these children might actually support loony-left ideas like long-term solutions, transnational cooperation, globalisation, justice and they might even oppose war! This is the seed of anti-American radicalism, sown right in our own schools. No wonder we turned out like we did!

(crossposted to Martin and Ragnfrid's blogs.

2006-04-05T20:21:00.000+02:00

PS: 8. plass.

Eit fint forsvar for Rosa Prosa-prosjektet av Gro Isachsen

2006-04-05T20:18:00.000+02:00

Finn du her!

hjelp, jeg trenger språkhjelp

2006-04-04T12:35:00.000+02:00

På svensk snakker man om "svanboa", hva sier man på norsk?
svanefjærboa
svanefjærsboa
svaneboa
?

Finnes det svar der ute?

En annen ting jeg virkelig lurer på, er hvorfor "beibi" ikke er en form som står i ordboka. Er det ikke lov til å skrive, eller har jeg elendige oppslagsverk?

Ja, jeg er tilbake på jobb.

Cultural understanding

2006-03-30T12:07:00.000+02:00

(R flicking through a British picture book, trying to get the literary agent to understand that this isn't really what she is looking for):
- It's, mh, it's very, mh, I'd say, traditional.
Agent: What are you looking for then?
R: - Inventive, with an edge; do you know the current Scandinavian picture book style at all?
Agent: - You mean gothic, sinister, dark?

The Buzzword, Bologna book fair -06

2006-03-29T15:25:00.000+02:00

Do you want to know the buzzword?
- Commercial with an edge.

Bologna Book fair

2006-03-28T09:49:00.000+02:00

I'm in Bologna, attending the Children's book fair. This is heaven for those of us interested in children's literature! Later!

Übrigens, ich schreibe auch über Liebe

2006-03-19T21:49:00.000+01:00

Wir sind mit der Rosafarbe nicht ganz fertig (obwohl ich von der Diskussion müde bin, und die Streite überhaupt nicht mehr geil finde). Aber, verzweifelen Sie nicht, das ist immer noch bunt hier! Hurra! Fischer Verlag hat eine Liebe-Antologie gerade ausgegeben, und Kapitel 17 (stimmt das nicht?) aus Besetzte Liebe ist da drinn! Ich muss zugeben, dass macht mich alban das Buch in der Hand zu halten und die Nahme Fischer Verlag sehen. Nicht Fischer Schatzt-Insel wie vorher, nur Fischer. Ich bin erwachsen geworden, und ich lache- Jetzt bin ich auf dem Sonnendeck-
Da Buch heisst: Übrigens, ich liebe dich.

Den siste dråpen

2006-03-18T19:46:00.000+01:00

Jeg husker ennå den sure lukta og det kalde metallet på den store beholderen. Mest opptatt var jeg av om vi kunne spise så mye yogurt vi ville.

Nå er det slutt på meieriproduksjonen i Bodø, og det finnes knapt lenger landbrukforedlingsforetak i Bodø lenger. Så får de ete sildolje i Salten fra nå av.

Den som kysser i vinden blæs ikkje bort aleine

2006-03-11T14:57:00.000+01:00

No har det vore mykje rosa i media den siste tida, og Tårnfrid har vore på tur og utan høve til å kommentere, og kanskje heller utan ønske om å kommentere fordi trykket har vore så voldsomt. Men eg kjenner likevel behovet for å seie noko, sjølv om eg ikkje har tid og høve til å skrive dei lange tankane som er inni hovudet. Heilt fort vil eg blant anna seie: Erling Lægreid bomma totalt i kommentaren sin på Dagsnytt atten på onsdag, han gjorde den typiske: kopi av kopi av kopi-feilen, for det var tydeleg at han ikkje hadde lese ein einaste rosa prosa- tekst, berre hørt på kva alle dei andre har kvekka om. Eg hører nyss om at Hallo i uken gjorde narr av han, og godt er det.

Men Dagsavisen har lese, og Hilde Sandvik har ein klok kommentar i dagens BT.

Så oppmodar eg folk til å lese.

Om å møte Frida Frosk i eit vegkryss

2006-03-10T10:44:00.000+01:00

Eg stod og venta på grøn mann ein stad i Oslo i morges, stod der og venta med, ja, FRIDA FROSK frå Pelle Parafin! Eg trudde eg skulle ramle om, det jubla inni meg, og eg hadde så lyst å fortelje at ho var den tøffaste, og at eg nekta når venninnene mine skulle kalle meg Ragna Rekkverk, for eg var FRIDA FROSK (det var urettvist å kalle meg Ragna Rekkverk, for eg var ikkje den feigaste då vi braut oss inn på barneskolen i andreklasse og reiv ned alle meieriplakatane på bakveggen og stal teiknekritt og dei blå saksene). Eg ER FRIDA FROSK, og dette meinte eg å fortelje den første Frosken, så eg gjekk etter henne heilt til døra dit ho skulle, men eg TORE IKKJE. Tenk, det kan vere den einaste sjansen eg får til froskeprat oss Fridaer i mellom.

God åttende mars

2006-03-08T14:07:00.000+01:00

I likestillingens navn, ser det ut til at det er den mannlige delen av familien som tar seg av likestillingsspørsmålene akkurat i dag (jeg gjorde det seinest i går på Logen), så min åttendemarspost anbefaler leserne å gå til Martins innholdsrike post om emnet.

Her samtaler Nilssen, Øyehaug og Trohaug ting som er relevante for dagen i dag.

God dag, veien hjem er fortsatt lang.

Høre Rosa Prosa i morra?

2006-03-01T14:48:00.000+01:00

Har dere tenkt dere på Rosa Prosa-lanseringa på Norli Galleriet? Jeg vil ikke tvinge noen som ikke vil, men de som HAR tenkt seg dit, bør sette av tida torsdag 2.03.06 klokka 2000 på Galleriet.
Tornes, Øyehaug, Karlsvik, Nilssen, Trohaug stiller.

Det gjør sikkert ingenting at Norli Galleriet får vite at du kommer på: bestill(AT)galleriet.no eller: galleriet(AT)norli.no

Så vet de hvor mange vinkartonger som skal settes fram. Men det er sikkert greit å bare dukke opp også.

Kunst i byrommet

2006-02-26T10:15:00.000+01:00

Er det teit? fungerer det å male en by blå, samle ungdommmer sammen med en kjent forfatter, skrive korte tekster og male dem på veggen? Er ikke tekstene litt for høystemte og latterlige? Uten å ha sett det i virkeligheten, hadde jeg lenge tenkt at kanskje dette Sortlandsprosjektet kanskje var noe som bare fungerer på idéplanet, at det faktisk ikke ville være så stilig i virkeligheten. Men så ankommer man seint om kvelden i snøstorm og mørke, snøvasser ned til et blått hotell, gjennom snødrevet skimter man det som er malt på veggen:
jeg har sett deg løpe gjennom regnet og ta igjen solen.

Jeg måtte smile. Etter å ha hatt en følelse av å kunne dø når som helst på glatte fylkesveier, var det en lettelse å bli møtt med en slik skrift på veggen.
Vel inne får jeg vite at dette er den eneste av tekstene som er signert (Lars Saabye), resten er anonyme, for teksten skal virke.

På leiting etter Sortland Meierier, nå kulturskole, spurte jeg etter veien: - Det e de blå huset, sa en hjelpsom forbipasserende og peikte i retning av tre blå hus. På trappa leste jeg: - kan du høre huset puste?
På en stor murvegg med følgende reklamepåskrift i syttitallsbokstaver: DAME-HERRE-UNGDOM, står det nede i venstre hjørne: står du her ennå?
Bohus-bygget har følgende påskrift: hver dag klokken halv elleve steiker bestemoren min vaffelkaker til bestefaren min.
Jeg må smile av den lille, rare skeivheten, nemlig at teksten skrevet på et konservativt og nordnorskfjernt bokmål likevel avslører sitt opphav.

Som førstegangsbesøkende (etter den blå byen kom) overrasker husveggene og er med på å sette stemning for dagen. Det fine er at tekstene ikke er skrevet av profesjonelle (bortsett fra LSCs bidrag), men av unge mellom fjorten og tretti.
Hva med fargen?
Blåfargene forener faktisk den sedvanlige springende tettstedsarkitekturen som man finner rundt om i landet. Denne lille byen henger sammen i tekst og farge. Det er en fin ting.

Den blå byen ved sundet

Hvilket opphav?
Ordet vaffelkake så klart.

2006-02-24T12:53:00.000+01:00

Eg veit at det enkelte stader blir sett på som umoralsk å reise rundt til stadigheit, så difor forsøker eg å kome kritikarane i forkjøpet med sviande sjølvinnsikt:

Æg ræk nu nåkka så dyrisk, det e heilt kronisk.

Neste gong sett på Sortland.

God helg til by og land.

Mette Karlsvik fikk Vesaas' debutantpris!

2006-02-24T11:46:00.000+01:00

Det er så stas at ei så fin og alvorleg og humoristisk bok som Vindauga i matsalen vender mot fjorden av Mette Karlsvik vann Vesaas' debutantpris. Slit'an, Mette!

(og når det er ein så fin ting som dette, gjer det ingenting at familie og venner bloggar om nett det same).

NB! Reklame! Teksten inneheld Tungtvannspråk

2006-02-24T11:23:00.000+01:00

DOWN UNDER

Kva ligg i ordet FITTE og kva veit eigentleg kvinner om det dei har mellom
beina?

Kan kvinner skrive like utfordrande som menn, uten å verta sett på som
«kåte», «erotiske» eller sett i andre tilsvarande trange båser? Er det
spekulativt når kvinner nyttar sex i sine tekstar, men ikkje når menn gjer
det? Er unge kvinner meir frigjorte seksuelt og er Dagbladet Fredag si
sexspalte på fredag eit bevis på det?

VELKOMMEN TIL FITTEPRAT PÅ LOGEN 7. MARS

med forfattarane Olaug Nilsen, Gunnhild Øyehaug, Ragnfrid Trohaug, Gro
Jørstad Nlsen, Tormod Haugland, Ellen Mortensen (litteraturvitar), Kristina
Johannessen (gynekolog). Musikk: Fanny Holmin og Dj Barabass

Frå 19:00

Gratis inngang

Arrangørar: Syn og Segn og Kvinnefronten.

Ladyfest

Dagsavisen og Rosa Prosa

2006-02-19T22:10:00.000+01:00

I og med at eg i helga har kasta meg fryktlaus utfor her, har eg ikkje hatt høve til å poste lenka til Dagsavisen og saka dei har gjort på Rosa Prosa.

Replikk skal ha sleppefest

2006-02-15T14:59:00.000+01:00

I dagens Studvest snakkar eg om kva eg skal snakke om på Kvarteret i kveld og på Replikk-sleppet. Og for dei av dykk som lurer på kvifor eg ser så rar ut på bildet: eg åt for mykje fisk til middag på måndag, auårsauan har smitta over på meg. Eit heilt elendeg bilde, spør du meg. Eller kanskje tenkte fotografen at det ikkje var meir å hente, at eg ikkje hadde meir potensiale. Eg som har vore på veggen på National Portrait Gallery i London, to hakk bortanfor Kate Winslet (eg hadde den største kvisa må det seiast).

Det begynner visst kvart over sju, ikke halvåtte som det står i Studvest.

Ny artikkel ute på Magasinett.no

2006-02-14T14:13:00.001+01:00

I dag blei min nye artikkel på Magasinett.no lagt ut. For dei av dykk som ikkje kjenner til nettstaden, er den ein nettstad for ungdom på nynorsk. Men alle andre kan også lese. Dei har bra ting på gong (om eg no seier at dei har fine skribentar, får eg tyn for å ha sagt at eg sjølv er fin, og sia eg ikkje er i form til slikt, let eg det vere).
God lesing.

Ny artikkel ute på Magasinett.no

2006-02-14T14:13:00.000+01:00

La oss snakke om tre:

2006-02-14T08:17:00.000+01:00

La oss snakke om at vi burde hatt snø, at vi burde hatt skaller på i den snøen.

La oss snakke om to:

2006-02-14T07:25:00.000+01:00

Når leste du sist en anmeldelse av en barne- eller ungdomsbok, der Spivak blir sitert i første linje? Aldri, tenker jeg!
Her finner du det. Inger Østenstad har gjort en lesning av Mette Newths siste bok som handler om barnesoldater, og sammenlignet den med Arne Svingens "Svart Elfenben". Å skrive om den andre er vanskelig, og enda vanskeligere i barne- og ungdomslitteraturen, fordi man skal forenkle, uten å miste alle nyanser.

La oss snakke om en:

2006-02-14T07:16:00.000+01:00

La oss heller snakke om litteratur i bloggformat.
Og jo, det går an å være radikaler og for opptakskrav.
Men la oss heller snakke om litteratur i bloggformat.
Og jeg ville bare ha svar på en enkelt spørsmål, men jeg skjønner at dette bloggformatet frustrerer meg, for samtalen er kunstig og folk kan ikke tvinges til å svare på det man spør om, argumentene kan ikke avløse hverandre naturlig, lett og ledig.
La oss heller diskutere høyere utdanning muntlig.

Kolonialiseringa er i gang

2006-02-12T23:43:00.000+01:00

Jeg skreiv nettopp "gør". Sammen med den senere tids hyppige muntlige glipper som: "overflade", "ræt" og "der er påvist" begynner det å danne seg et mønster; jeg kolonialiseres i det stille. Kanskje jeg må språkvaskes på den norske landsbygda snart.

Gärtner om Fosse

2006-02-10T10:56:00.000+01:00

Gärtner tenker høgt om Fosse her. Eg gler meg til lesebrevspaltene i Morgenbladet neste veke. Kjør debatt!

Carsten Jensens tale på modersmålet

2006-02-08T14:38:00.000+01:00

Martin gjorde god research og fant Carsten Jensens tale som vi hørte på Kongens Nytorv på søndag, på orginalspråket.
(dette har Martin lagt i kommentarfeltet på forrige post, men jeg tenkte den fortjente bloggplass).

Carsten Jensens tale

2006-02-08T13:31:00.000+01:00

Susanne, her fant jeg Carsten Jensens tale i svensk versjon som du snakket om; en blogger hadde snappa den opp før den forsvant.

Du gamla, du fria du yndige Danmark

2006-02-08T09:04:00.000+01:00

grüner og jeg havnet midt i Danmarks for og i mot-markeringer i helga, og i og med at jeg har gått rett i influensaen og ikke tenker særlig klart med feber, ber jeg dere lese grüners lørdagsberetning. Vi ante fred og ingen fare og havnet midt oppi demonstrasjonen hvor tre hundre unge menn med muslimsk bakgrunn stormet mot Hovedbanegården, hvor det hadde blitt sagt at noen skulle brenne koranen.

Søndag deltok vi i en fredelig fellesdemonstrasjon, ja man kunne nær sagt økumenisk markering, hvor kjente dansker og menigmann, både med muslimsk og kristen, troende og ateistisk bakgrunn, markerte ønsket om dialog og gjensidig forståelse. Carsten Jensen holdt blant annet appell.
Jeg skal skrive om dette en dag jeg er friskere.

Fabelaktig og grundig om Landet Alltid Raudt

2006-02-02T08:42:00.000+01:00

Eg har tidlegare skrytt av de grundige bokmeldingane på barnebokkritikk.no. Denne gongen er det eg som er så heldig få ei djuptgåandeog god lesing av boka mi, Landet Alltid Raudt. Det er slik barne- og ungdomsbokkritikk skal vere, lengre tekstar som borar seg under overflata. No blei eg glad, både på eigne bokvegne og på BU-kritikkens vegne. Det var dessutan ei fin melding å få, same veka som Guri Fjellberg i BT var sånn passe nøgd med boka. Men allermest blei eg glad for barnebokkritikkmedlinga, fordi den er den første meldinga som verkeleg har skjønt prosjektet mitt. Eg er glad for at meldaren såg det.

2006-01-31T11:39:00.000+01:00

The BBC Radio journalism style guide. A guide to why British radio has such a precise language.

Vinter, klede

2006-01-30T21:58:00.000+01:00

Det er i samtalen dei gode innsiktane kjem:
- Ein burde gå oftare i bunad no som det er vinter.

Først & Sist

2006-01-27T11:09:00.000+01:00

Ja, heilt riktig. Eg sitt i studio og samtalar med Skavlan i kveld.Det gjer også Hilde Sandvik.

PS! Med mindre det i løpet av dagen skjer noko i verda som er viktigare enn nynorsk er vi der. Flyet går straks. DS!

Om "Farvel, Rune" i dagens Klassekampen

2006-01-27T10:02:00.000+01:00

I dag har eg ein fin artikkel om farvel, Rune av Marit Kaldhol. Boka fyller tjue år dette året, og eg meinte det var på sin plass å hylle den.

Eg legg ut artikkelen her, men det er mykje finare å sjå oppslaget i papirutgåva.

Når sorga får ord. Om årets viktigaste tjueåring.

Året 1985 gjekk ordlaust forbi. Så tippa det over i 1986. Farvel, Rune av Marit Kaldhol kom, og då fann orda fram til oss igjen.

Det var ingenting å snakke om. Du går på symjinga som vanleg, bror din akar bakkane ned til barnehagen som vanleg. Symjetaka er tyngre, men du forstår ikkje kvifor. Førre gongen klarte du seks gonger så mange lengder, no er du i ferd med å dette mursteinstungt til botnen etter berre to. Frøken gir deg handkledet, klappar deg på skuldra og seier at det ikkje er rart at taka er tyngre akkurat no. Det forstår du ikkje, for du lærte jo å symje for tre år sia, og heile tida har det gått framover, aldri stått stille. Akebakken er den same for bror din, akebrettet er det vanlege blå rattakebrettet med ein brest som går frå trådfestet og opp til det svarte merket, det ryk ein dag snart, bresten blir større for kvar gong; barnehagetantene er dei same, det er berre Legoklossane som er mykje meir idiotiske enn det dei var sist han sat her og bygde innvikla borgar og byar, ingen ting passar og får feste lenger. Alt går i sakte kino, føtene som elles er vektlause og harekjappe limer seg ned i bakken, dreg deg ned i vårsnøen, grusen, grasplenen, haustløvet, julesnøen. Men det er ingenting som er annleis, for om det som er annleis kan ein seie: ”- Sjå, no har han Johansen mala huset rosa!”, eller: ”Vent, katten hadde ikkje den flenga i øret i går!” Dette her sitt berre tungt i kroppen og går ikkje over, slik forkjøling og rydderot forsvinn. Det er ordlaust å vere ni år og nett farlaus. Endå verre er det vel å vere fem. Og det som ikkje har ord, finst ikkje i verda, berre i dei små kroppane, i symjetaka og handa som knuser legoborgen. Døden fanst ikkje i orda i 1985.

Så kom 1986 og mor vår hadde med ei bok heim. Kan hende det er feil, men eg husker det slik at eg hadde boka i fanget og las høgt for bror min den dagen boka kom i hus. Det var nesten dei einaste gongane vi ikkje krangla, eg likte å lese høgt, han likte å lese og skrive, han måtte berre få andre til å gjere det for seg.
”Nesten kvar morgon kjem Rune ut av det raude huset sitt og traskar bort til Sara. – Skal vi vere ute og leike? Spør han.”, stod det på første side. Eg veit at allereie her kjenner eg at dette er mi bok. Det stod ikkje skal vi gå ut og leke, det stod vere. Nett som vi sa. Vere ute og leike. Den verda som finst ute og som ingen vaksne har oversikt over. Der er Rune og Sara, der var bror min og eg heile tida, det var det vi ville: vere ute og leike.

Rune og Sara er bestevenner, ikkje søsken, dei leiker mamma og pappa, leikar familie. Rune skal på havet og fiske middag til dei to. Vi har vore på havet fleire gongar enn vi kan telle, bror min og eg. I 1986 når Rune og Sara leiker familie og fiske, er eg ti år og familien vår er redusert med femti prosent på eitt år. Frå seks til tre: ein død og to utflytta. Å fare på havet er noko ein berre kan gjere med fedrar og storebrør viss dei bur heime.
”- Du må klemme meg før du fer på sjøen, for det gjer alltid pappa, seier Sara. – Ja vel. Rune held armane sine rundt Sara og kyssar ho på det mjuke kinnet. Dei smiler til kvarandre. – Ha det! Pass godt på her mens eg er på arbeid! – Farvel, Rune, svarer Sara”.
Bror min nikkar. Fedrar har båt, fedrar fer på havet og klemmer farvel før dei tar laus. - Pappa har sjark, jolle og femten fots plastbåt som han Rolf har bygd, seier bror min. Eg rettar bror min: Pappa hadde sjark, jolle og femten fots plastbåt som han Rolf har bygd. Bror min protesterer. Vi har dei ikkje, så då må pappa ha båtane framleis. Eg veit at han veit at det ikkje er slik. At nokon andre har dei no, at sjarken er knust til pinneved, at vi berre har ein båtmotor som heng i taket i garasjen som minne, og at han sikkert skjøner at den skal henge der til heilt neste gong nokon dør. Men eg les berre vidare. Høgt og tydeleg les eg til bror min om Sara som får våte vottar, og bestemmer seg for å springe heim etter noko tørt å ha på hendene, mens Rune framleis er mann og ute på fiske, ho spring og kjenner at kinnet er vått etter kysset ho fekk. Både bror min og eg veit at det forferdelege kjem til å skje. Kanskje fordi mor vår var så alvorleg då vi fekk boka, men kanskje mest fordi vi så inderleg godt veit at ein blir straffa om ein let nokon vere åleine i fjæra eller bassenget. Eg tenker at pappa døde, fordi eg hoppa åleine på djupa i nybassenget akkurat den ettermiddagen han døde. Det straffar seg å vere åleine på djupt vatn, det straffar seg å la nokon vere åleine i vatn. Eg veit at Sara kjem til å få svi, nett som eg. Så vi skjønner at Rune må dø, veit at Sara kjem tilbake med varme vottar, og oppdagar Rune i det kalde vatnet. Dei mjuke akvarellane til Wenche Øyen er like mjuke som tårene våre. Vi les og vi gret, så tårene blandar seg med bilda, lagar små bulkar på dei heilt nye sidene. Eg saknar desse akvarellane, eg saknar den tida eg kunne vere inderleg i møte med slike bilde. No er slike bilde like ut som dørskilt i trolldeig, eg hadde rygga om nokon hadde gitt meg duse akvarellar til å henge på veggen. Men Rune og Sara kunne ikkje vore annleis, dei kunne ikkje vore rote-collage og naivistiske strekar. Ansikta deires, fjorden og kyrkjegarden må vere mjuke, utflytande. Og orda er slike ord vi kjenner.

Det er ikkje barnetevespråk, gamledagarspråk eller bokspråk, det er vårt språk. Gamledagarspråk er det andre kalla nynorsk; eksotisk, men også framandgjerande, dei handla for det meste om bygdeliv, fjøs og hadde rare ord vi aldri hadde hørt; slikt språk og slike bøker hørte til i verda foreldra våre voks opp i, det var gamledagar. Men dette var ikkje gammaltida, Rune og Sara var oss, det var vår tid og vårt språk, og handlinga var den vi sjølv gjennomlevde utan å kunne ytre eit ord om det.
”- Han Rune ligg uti vatnet!”, seier Sara i ein replikk, og det er verkeleg vår bok. Vi seier også han Rune, han pappa, ho mamma. Eg trudde Hansolo i Star Wars heitte Solo, han Solo. Med slikte munnlege avtrykk i skrifta, kjente vi oss heime i den fiktive handlinga som stod oss nær. Den vanlege veggen mellom fiksjonen og oss var vekk, denne gongen handla det ikkje om nokon andre, men om oss.
”Sara græt og græt. Det hulkar langt inne i kroppen hennar”. Mor vår seier ”græt”, og det er så trygt at Sara græt og ikkje gråter, det er heilt riktig at ho gjer det med æ og ikkje å. Teksten glei inn i meg som osmose. Vi hadde vore borti nokre bøker med kjæledyr som døydde og leikegravferder som enda i nedste hjørne av hagen, men ingen som denne med han Rune og ho Sara; ein ekte person som er død, og ei jente som græt over tapet.

Eg ser at Sara har kinasko i kirka, og tenkjer at det må vere kaldt. For å dø er noko ein gjer på vinteren. Eg hadde svarte støvlettar som eg hadde lånt av ho Mabel, dei var nye og fine og sånne som ein kunne skli på heile vegen frå kyrkja til kyrkjegarden. Kanskje er ho Sara også skamfull over å ha så flotte sko på ein så trist dag.
Eg er ti år og glad for at orda framfor meg er som dei er; ikkje noko innpakking, forenkling eller bortforklaring. Ingen døde kaninar eller kanskje ser vi den døde igjen som skytsengel. Eg er ti år og har slutta å tru på Gud, fordi eg har skjønt at Per Johan-prest, mamma og dei også berre trur. Eg veit at eg ikkje skal sjå far min igjen verken her eller i himmelen. Det er ein letnad at boka ikkje forsøker å innbille meg noko anna. Sara kjem aldri til å sjå Rune igjen, det veit både boka og eg. Eg les med klår stemme til bror min:
”No er han død. Han kan ikkje snakke meir. Ikkje sjå eller høyre. Han kan ikkje gå eller springe eller leike meir. Ikkje smile til Sara. Ikkje klemme henne fleire gongar. Sara skal aldri få sjå Rune meir. Fordi han er død.”
- Er det heilt sikkert at vi aldri får sjå han igjen, spør bror min. Han er seks år og eg meiner han burde vite betre enn å spørje så dumt. Men eg svarar berre med mor til Sara: ”- Ja, det er sikkert. Men på ein måte er [han] ikkje borte likevel, for viss vi tenker på han, kan vi liksom sjå han inni oss. Og då kan vi snakke til han også. Kjenner du det?”
Eg trur bror min kjente det.

Det står også gravferd, og det er eit fint ord. Mor vår har sagt at gravferd er eit mykje finare ord enn be-grav-else, som ikkje tyder nokon ting, anna enn grava i midten. Eg seier ordet inni meg, eg sa ordet gravferd inni meg, mens eg sklei bortetter vegen på kyrkjegarden på dei svarte støvlettane til ho Mabel: Gravferd-gravferd-gravferd. Gravferd er eit rettframord, det gøymer seg ikkje bak tåke og mumling, men seier nett kva det er: ei ferd mot grava. Det er vakkert, og heilt riktig at ho Sara og dei også seier gravferd.

Så går vinter over i vår, og Sara og mora syklar ut til kyrkjegarden for å besøke Rune. Det veks blomster ved gravsteinen, og Sara forstår at det er ein samanheng mellom Rune og desse blomstrene. Rune har gått frå å vere død til å bli jord og kvitveis. Han står ikkje opp, han kjem ikkje tilbake frå dei døde som engel eller eit anna menneske. Dei døde er døde, og dei levande er framleis triste, men lettare. Eg lukkar Farvel, Rune. Bror min opnar den igjen og stryk over bildet av gravsteinen. Eg liker å tru at eg strauk broren over håret til svar.

Skal det være sånn??!

2006-01-26T11:00:00.000+01:00

Skal det være sånn??! av Peter Schössow har fått fin anmeldelse på Barnebokkritikk.no. Det var en av fjorårets fineste bøker, og det prøver jeg å si helt uhilda!

Ny Tid blir Damm-eid

2006-01-25T16:08:00.000+01:00

Så var det klart og avklart:

Damm blir 100% eier av Ny Tid.

Ideen om et nyhetsmagasin på glanset papir er god, så får vi bare vente og se hvor god utførelsen er.

Alle dere SV-medlemmer her i bloggosfæren: Hur kännst det?

Nye naboar

2006-01-23T08:50:00.000+01:00

Vi har fått nye naboar vegg-i-vegg. Dei kvin. I stova, på badet, på kjøkkenet. To ungjenter som kvin høgt og tydeleg, morgon, middag og kveld. Er dei plaga med edderkoppar? Sjokkerande nyhende? Eg er så nyfiken på denne kvininga.

Oljeberget

2006-01-19T23:27:00.000+01:00

Ja, helt riktig: Jeg tok meg selv i å sitte aleine ved kjøkkenbordet, mens jeg hørte på det som kunne vært en transistorradio; han Stoltenberg sang så kjent; automatisk, høyt og tydelig stemte jeg i . Så sang vi Frihetens Forpost i lag, han Stoltenberg og jeg, mens tårene rant.

Anmelderdiskusjon på barnebokkritikk.no

2006-01-19T09:04:00.000+01:00

I går leste jeg med interesse Knut Anders Løkens slakt av boblejim- spesialagenten. Det var en god slakt og underholdende slakt, og anmelderen grunnga sin anmeldelse. Jeg tenkte med det samme at dette måtte være mannen som var grundig og kritisk mot Svart Elfenben, men det viste seg å være en annen anmelder, nemlig Jostein Andresen Ryen; men etter litt snoking rundt fant jeg ut at disse to herrene kjenner hverandre, de har sogar skrevet artikler sammen. Jeg ønsker grundige og kritiske anmeldere velkommen på barnebokkritikksida, og jeg er også glad for at flere menn kommer på banen. Det jeg også er glad for, er at slik type kritikk får motstand, for i likhet med Marit Nicolaysen lurte jeg på hvor givende det er å ha en anmelder som ikke liker sjangeren, i dette tilfellet nerde-science fictionsjangeren som Boblejim vandrer i. har lyst å lese den!

2006-01-18T18:39:00.000+01:00

Dette: visste jeg ikke: "I juridisk forstand finnes det ikke noe rettslig grunnlag for kirkeasyl, men politiet har unnlatt å gripe inn av respekt for kirken."

Jeg elsker den slags juridisk kuriosa.

Engelske titler og kunst

2006-01-18T09:03:00.000+01:00

Jeg vil på ingen måte henge ut mine gode venner og kolleger der over på fabelaktige Flaggfabrikken, men da jeg søkte etter sidene deres, kom jeg over denne sida.
Her står arbeidene deres ramset opp, og det er påfallende at bare to arbeid har norske navn. Ett prosjekt har tysk navn, nemlig Kristin Tårneviks "Mein Kampf, unsere Freiheit". Dette navne- og språkvalget er veldig bevisst og peiker tydelig i hvilke retninger man skal assosiere. Jeg er ikke en slik: sang er best på norsk, eller: engelsk er et tullespråk, men jeg lurer virkelig på om disse titlene tilfører verkene noe særskilt ekstra ved å være på engelsk:

No-Holds-Barred, 2005

Some sort of hesitation appearedwhere my courage used
to be, 2005

Confusing hindsight with insight, 2005

Family defense products, 2005

The Teheran Connection, 2005

Work in progress # 1 Odda, 2005

trusting in sunsets on a clear day, 2005

Soon we’ll all be decked in diamonds, 7 min, 2005

Disguises, 4 min, 2001

see you see me, min, 2005

Meanwhile in the Pacific 1 min, 2004

Bruken av engelsk, med den sedvanlige art gaze-tonen, har blitt automatisert, og jeg synes det er rart at kunstnerne ikke ser dette, og føler behov for en desautomatisering i kunstspråket og tittelgivinga. Så kan man si at det er samme grunn som at folk vil skrive akademisk arbeid på engelsk, fordi det øker sjansen til å bli kjent utenfor Norges grenser, men i hvor stor grad skjer det i kunsten, der verket ikke nødvendigvis er i norsk språkdrakt, og tittelen da kan oversettes om nødvendig?
Anyone?

Flytt nærmere verden, søk på UWC

2006-01-15T18:52:00.000+01:00

Det nærmer seg 1.februar og jeg vil bare komme med ei liste som minner på:

Dette er en mulighet du ikke burde gå glipp av hvis du er førsteårselev på videregående, eller er forelder, onkel, tante, bror, søster, til noen som er det, en nysgjerrig, tiltaksfull, undrende, oppegående, energisk, empatisk, skoleglad grunnkurselev. Det er kvalme og positive adjektive jeg ramser opp her. Å skrive reklametekster er alltid vanskelig, særlig når det gjelder noe man virkelig mener og vil videreformidle.

Jeg kommer stadig opp i diskusjoner om den offentlige skole, som jeg er en sterk tilhenger av. Samtidig må jeg si at den beste skoletida hadde jeg de to siste årene på videregående, da jeg gikk på UWC i Wales, tok IB istedetfor examen artium, satt i klasserom med sørafrikanske Clive som aldri hadde hatt hvite venner og i begynnelsen var skeptisk til å få det, delte rom med Zoë som var Lancashire lass med en familiehistorie tatt ut av East Enders, lærte eskimorulle av mattelæreren, diskuterte litteratur med Hilde Hagerup til langt på natt, klatra i trær hver fredag i Tim og Klaus' egenkomponerte "tree climbing and mud sliding"-activity, krangla høylytt med Andrea fra Italia om diktatur kunne være en riktig styreform i enkelte land ("my country is crap'e, it'a needs a dictator!"), jogga langturer med Bronwen og Kate fra samme land, men den ene fra hippifamilie langt inn i de kanadiske skoger, den andre posh med katolsk jenteskolebakgrunn; å komme fra homogene Norge, lille Hunstad utenfor Bodø, tro at verden hang sammen slik jeg hadde lært, så erfare at den kanskje ikke gjorde det. Få noen kraftige på kjeften, bli redd, fordi alt er annerledes, alle er flinke, Ute Stock kan mer biologi enn det jeg kan, kjenne gleden over å sitte i et klasserom, der folk plutselig bryter ut: "this is a great play, let's put it on!", og så gjorde vi det. Jeg tror på en allmenn offentlig skole, men jeg tror også på at når man er seksten år og har begynt på gymnaset, skal man ha lov til å treffe et interessert skolemiljø, folk som er opptatt av mer enn å henge på Olakiosken og sammenlikne mopeder. Det er klart det stiller seg annerledes for folk som bor i byene, de som kan søke seg til Katten og Katta, de som har Kongsbakken og kan søke seg til russisklinja. Jeg trivdes med å være kretslagsspiller i Salten Fotballkrets, amatørteaterskuespiller i BAT, men jeg trivdes enda bedre med å være skoleelev et sted der man ikke trenger å forsvare at man liker å lære, et sted der det finnes kulinger og raringer fra alle verdenshjørner. Vi hadde slackers, vi hadde Oxbridge material, unger fra SOS-barnebyer, adelige svensker, middelklasse, arbeiderklasse, overklasse, asiater, transnasjonale forvirra ungdommer, europeere, amerikanere, afrikanere, jøder, muslimer, bestevenninneparet i mitt hus var ei palestinsk jente og ei israelsk, de skjønte fort at de hadde mer til felles med hverandre enn mange andre, og oppi alt dette fikk jeg lov til å forsøke meg fram, leite og bli menneske. Det hadde blitt menneske av meg om jeg bodde på Hunstad helt ut gymnaset også, men et annet menneske.

Å gå på United World College of the Atlantic er noe av det viktigste jeg har gjort i livet.
Så søk om du kan, om du vil. Jeg vil bare at alle skal vite at noe så bra finnes.

Bjørn Gabrielsen gikk her .

Jorma Olilla gikk her.

Mette Karlsvik gikk her.

Maria Tryti Vennerød gikk her.

Siri Fredrikson gikk her.

Ståle Sandberg gikk her.

Seks fine, unge norske studenter går her

Kristoffer Rønneberg gikk her.

Odd-Even Bustnes gikkher (pre-IB,that is. Selve IB-en tok han der Sandberg og Arneberg gikk).

Nelson Mandela og Queen Noor er henholdsvis ærespresident og president for UWC.

Dronning Sonja er høyeste beskytter for Red Cross Nordic United World College i Fjaler.

Bibliotekarer, lektorer, finansfolk, forskere, leger, forfattere, departementsfolk, jurister, diplomater, reklamefolk, næringslivsledere, realister, arkitekter, landskapsarkitekter, antropologer, industridesignere, historikere, akademikere, journalister, kjemikere, NGO-workers, hjemmearbeidende, dataingeniører. Tidligere UWC-ere havner på ulike steder, i ulike jobber, flytter tilbake til hjemstedet, flytter til et annet land, flytter hjem, er rett og slett ulike folk som har tatt del i samme opplevelse.
Det er en fin ting.

Meir gammal griseprat

2006-01-12T15:18:00.000+01:00

Grüners Grønne Hage har, inspirert av førre posten her, laga ei ny liste med gammal styggedom. (til mamma som les bloggen: dette er av kulturhistorisk interesse, sant?)

Er det fag er det lov!

2006-01-11T11:43:00.000+01:00

Skjellsord går aldri av moten, og jeg har hatt stor moro av denne vitenskaplige artikkelen om styggord, og den er faglig interessant og inspirerende. Av de nymotens oppfinnelsene, har jeg hatt god moro av det som passer perfekt til min dialekt, nemlig klekk-devaFdevaEdevaTdevaTdevaA. Presist om dame man har funnet på internett.

Ei ny liste til folket

2006-01-10T10:49:00.000+01:00

Det er vel inga overrasking at eg er glad i lister (det ser ein tydeleg andreromanen min Frå null til no og på kjøleskapet heime), og her kjem ei liste til alle dei som seier at det ikkje finst gode bøker for barn og unge på nynorsk. Det er ei av desse merkelege sanningane som har blitt sagt så mange gongar, at det blir sant.
På ein skole på Sunnmøre:
Eg: Kan eg få sjå skolebiblioteket (dette er noko eg ofte spør om, fordi eg er interessert, og fordi eg likar å gi skolebibliotekaren støtte på at det bør vere mykje større satsing på skolebibliotek).
Læraren som har skolebiblioteket: De e berre nåkken hylle med bøker.
Eg: Men eg vil gjerne sjå.
(vel inne i lokalet)
Læraren: Det e bare så synd at alle de goe bøkene e på bokmål.

Eg protesterte og kom med ei rekke gode titlar frå alle mogelege forlag, som ho ikkje visste om. Først etter på slo det meg kor frekk ho var mot meg som nynorskforfattar.
Difor er det godt å kome til, ja, utlandet, der dei sitt på fransk manér og seier at dei nynorske bøkene er dei beste i Noreg. Så no gjeld det berre å spreie denne haldninga her heime.

her er lista som ligg på "gi rom for lesing". Vonarleg finn alle lærarar, elevar, foreldre og andre kreaturar fram til denne lista.
Igjen: Januar er til for lesing.
(det er herleg å vere så moralsk, og snart er det faste!).

Før i tida, da man var klok

2006-01-09T15:39:00.000+01:00

Det er så rart, disse plutselige møtene med egne uttalelser, ting man har sagt og ment i tidligere tider, bøker man har likt, saker man har vært opptatt av. I dette praktverket fant jeg ord som jeg hadde sagt med fynd og klem i et intervju. Ord som har blitt til litteraturhistorie. Det tenkte jeg ikke på da jeg sa det, nei. Men det var ikke det jeg skulle skrive om.
På leit etter en helt annen vestlandsforfatter, falt jeg for fristelsen å lese intervjuet med meg selv. Jeg var nysgjerrig på hva jeg anbefalte den gang da. Det er ei fin liste. Ei god og didaktisk liste. Ei Ragnfridlsite. Når jeg ser denne lista vet jeg hvorfor jeg er så glad i å arbeide med barne- og ungdomslitteratur, skrive, redigere og tenke omkring det hele. Jeg vil så gjerne gi gode historier med godt språk, som kan hjelpe. Ikke som Jesus, men bare som en som har funnet et språk for å si ting man selv kanskje ikke har språk for. Hilde Kvalvaag sa i et intervju i BT i dag at "det dirrar meir av ungdom". Og det er jeg helt enig i. Det dirrer fordi alt står på spill, og ingenting er på plass.Det er der litteraturen kommer inn, for å peike på plasser man kan kvile, ord man kan oppdage, følelser som kan få språk. Så jeg hilser til Torunn, Tone, Sigrunn, Kine, Guro, Trine, Charlotte og alle de andre småfolka som nå er i ferd med å bli skikkelig store.
Til alle: Hold dere inne og les. Det er slikt januar er til for.

Måtte det nye året gi dere alle en god og lodden følelse av glede

2006-01-02T11:06:00.000+01:00

"delight is a weak term to express the feelings of a naturalist, who, for the first time, has been wandering by himself in a Brazilian forest".
C.R. Darwin, 1832.

Julehilsen fra bror

2005-12-26T23:49:00.000+01:00

Midt mellom all den deilige, danske julematen, boksidene, TP-rundene og computerfrie dager, sender min bror T. følgende dikt som påminnelse om hva jula, sitat: "egentlig er". Jeg er vel uenig i dette "egentlig er", men det er en god påminnelse om hva jula også kan være, og en all time classics knyttneve (r) som treffer midt mellom anda og riskremen et sted, så her, til alle dere:

Arbeidsløs jul

Vi som er dømt til livet
i gråbeingårdenes by
feirer i dag en solfest
for ham, som er født på ny.

Vi har fått tyve kroner
å feire hans komme med!
For dem har vi kjøpt en julegran
og en shel sekk ved.

For dem har vi kjøpt en bayer
og et stykke hestekjøtt.
Det siste skal minne om stallen
hvor frelseren blev født.

De fattiges herre og mester!
Det var ikke godt for ham.
Han hengtes til slutt på korset
midt mellom synd og skam.

Godt det er bare en skrøne
at Kristus er kommet påny.
Så blir det en fattig mindre
å nagle på kors i vår by.
Vi i de mørke gater
feirer i dag en fest.
Til jul får vi tyve kroner,
til påske: Korsfest! Korsfest


Mesteren

 I stallen i Betlehem fødtes i kveld
 den eneste sønn av Vårherre.
 De første som lo til hans skrik og hans sprell
 var fattigfolk bare dessverre.
 Men Jødelands konge han slipte sin kniv
 for konger er redd for sitt liv.

 Og da han blev større, så vandret han rundt
 og levet fra hånden til munnen.
 For borgerlig ro blev han aldri forundt.
 Men skadelig var det i grunnen.
 For tenk på de folk, som han omgikkes med:
 en fisker, en snekker, en smed!

 De rike blev pisket med svøper og ord:
 i dem hadde ondsinnet røtter.
 Men synderen spiste ved frelserens bord,
 og skjøgene lå ved hans føtter.
 At mesteren blev som han blev, er det rart,
 med omgang av sådan en art ?
 Idag vet man best, hvem han virkelig var:
 de fattiges herre og mester.
 Og forat det ikke skal glemmes, så har
 vi kirken med paver og prester.
 Så slipper de rike å huske på det.
 Så feirer de julen i fred.



God Jul

Terningkast FEM i Nordlys!

2005-12-20T22:25:00.000+01:00

Terningen er trilla igjen! Fem i Nordlys! Denne gongen var det ikkje berre fem auge på terningen, men ei god lesing i tillegg. Det er nett som eg tenkjer at eg heilt har mista grepet, for eg ante ikkje at boka trefte slik "kaghiiinnng!" der den skulle. No er det mest slik at eg har lyst å gå inn på Norli og Ark Beyer med kopi av meldinga og seie: "sjå her! Denne må de selge folk no til jul, den har fått terningkast fem!". Men det får halde at eg på innfall gjekk innom elskelige Norli nr. 7 (som fekk stålande melding av perm og Pocket i DN) og spurde kvifor eg ikkje fekk stå i den feite stripa av ei fantasyhylle. Forklaringa er at litteraturen opp til 12 står alfabetisk, mens den Fantasyhylla er for fantasy for dei over 12. No meiner eg at det er problematisk å ha noko tematisk og anna alfabetisk, for folk trur at alt som finst av fantasy er i den stripa, og dessutan kan boka meir enn godt finne fram til dei over tolv. Eg fekk ei god forklaring av dei greie damene som arbeider der. Men eg har framleis eit brennande ønske om den hylla. Men, folkens, eg ligg framme, eller Landet alltid raudt ligg framme, midt i lokalet i barneavdelinga på Norli Galleriet. Og alle bokhandlarar: Den har fått tre gonger fem denne boka! Juhuu!

Den viktigste formen for anmeldelse

2005-12-15T21:30:00.000+01:00

Når VG-rusen (et nyord jeg aldri trodde jeg ville komme på og få bruk for)har lagt seg, ønsker jeg å henlede oppmerksomheten mot de viktigste anmelderne av de alle, nemlig leserne i rett aldersgruppe. Her.
har Trøa barneskole i Buskerud lagt inn kommentar om at de likte boka mi, og det varma godt i slapset. Jeg heier også på dere!

HURRA! TERNINGKAST FEM I VG!

2005-12-11T23:17:00.000+01:00

Diverre ligg ikkje meldinga til Kåre Bulie på nett (enno), elles skulle eg ha linka til den. "Landet alltid raudt" fekk terningkast fem i VG i dag.

"Sympatisk og fengende ungdomsbok. Ragnfrid Trohaug har selv sagt at fantasyboken "Landet alltid raudt" er skrevet i kjærlighet til de urolige guttene- en kategori forfatteren ofte møter når hun er på skolebesøk".

Og her kjem resten av det viktigaste:

[...] Det betyr imidlertid ikke at "landet alltid raudt" er noen hyperpedagogisk og velmenende bok om å lære seg å takle raserianfall. Tvert imot er den en mystisk, eventyraktig historie om magi, vold og trollmenn. "Landet alltid raudt" ER SPENNENDE SOM EN KRIMINALROMAN (mi utheving, he, he,). For når Bjørn forsvinner fra skolen, legger hans venninne, Runa, ut på en dramatisk og farefull ferd for å finne ham igjen. Det fører henne opp i vanskelige valg, og stiller både mot og intelligens på prøve.
Ragnfrid Trohaug skriver enkelt, effektfullt og med engasjerende driv. Hvert kapittel avslutter hun med en UIMOTSTÅELIG (mi utheving) cliffhanger. Skildringen av Bjørn og Runa som ikke passer inn i klassen, er både treffende og rørende Det er sannsynligvis nettopp slike bøker som trengs for å få gutter til å lese mer."

Pinter's speech

2005-12-08T19:40:00.000+01:00

"It's a scintillating stratagem. Language is actually employed to keep thought at
bay. The words 'the American people' provide a truly voluptuous cushion of
reassurance. You don't need to think. Just lie back on the cushion. The cushion may
be suffocating your intelligence and your critical faculties but it's very
comfortable..."

_______________

I presume everyone blogs the Nobel Pinter today. I'll do it anyway, in case you are in desperate need for inspiration and a good slap in the face.

TERNINGKAST/EPLEKAST FEM!

2005-12-06T17:31:00.000+01:00

Hurra for denne gode bokmeldinga av nyboka mi, Landet alltid raudt! Eg har vore så nervøs, så nervøs og gruddgrudd meg til meldingane av denne boka, vanlegvis glergruar eg meg, men denne gongen var det som sagt meir grugruing (Å kor æ gruva!). Men så trong eg visst ikkje det, for her er det fem av seks eple! Ein kan fort få på kjeften seinare, av nokon andre, men akkurat no nyt eg og smattar: Knask! Knask! Knask! Knask! Knask!

Blogging i Dagens Næringsliv

2005-12-05T18:45:00.000+01:00

Eg blei skuffa då eg skulle finne lenka til ein artikkel eg las i dagens DN, fordi saka på nett var ein tredjedel av den opphavelege papirsaka. Men dette er ståa: bloggeksperten Stéphanie Bonnet meiner norske selskap og verksemder bør starte bloggar. Problemet med artikkelen er overskrifta og ingressen. Det som kan sjå ut som hennes hovudpoeng, er at verksemdene må overvake bloggarar som skriv om selskapa deira. Men når ein les nøye, ser ein at ho meiner at bloggen er eit viktig verktøy for verksemdene, at dei må ha ein slik sjølv. Det er noko av den slettaste vinklinga eg har sett på lenge. Men som sagt, det hadde vore lettare å diskutere om den riktige versjonen av artikkelen låg ute på nett.

PS! Eg er så nøgd med Sverre Magnus-namnet. Ein gut i gata der eg voks opp heite Sverre Magnus. Foreldra skulle berre kalle han Sverre, men då protesterte brørne hans; dei hadde nett sett eit program om kong Sverre på teve, og sia han heitte Magnus, måtte veslebroren det også.
Godt dei tok til vett i kongefamilien, endeleg skikkelege namn.

Ei lita kvardagshending frå ei tid tilbake:
Eg får ei tekstmelding frå Ebba med sterke røter i Vesterålen. Der står det:
Leah Isadora, ska vi flir, eller skrik?

Då eg ikkje ante noko om kongeleg fødsel svarte eg:
Er det fødd ein ny verdsborgar i Øksnes kommune?

For deg som ikkje er særleg kjent med namnetradisjonane i Øksnes kommune og omegn kjem nokre smakebitar her:
Ju-Anita (særs populært på syttitalet, etter ein svensk song "Ju-Anita, jag vil alltid komma i håg dej")

Kem-Broger (nei, ikkje Kim-Roger)
Blake
Krystle

og andre ramsalte kombinasjonar.
God laurdagsunderhaldning er å lese "mitt distrikt"-katalogen når ein er i Vesterålen og Lofoten.

Det er lett å sjå at eg er meir opptatt av namnetradisjonar og kongehuset enn blogging.

Bøker og etikk

2005-12-01T19:16:00.000+01:00

I mitt travle arbeidsliv har jeg ikke anledning til å sjekke andre blogger, så det kan godt hende noen har blogget om denne allerede, men det har jeg altså ikke sett, man må for all del ikke tro at jeg hermer, men altså, til saken:
som noen av dere vet har Klassekampen hatt en artikkelserie om Etikk og litteratur. Eminente Karin Haugen har dratt til torgs spørsmålet: Kan man lese litteratur etisk? Jeg mener at det er en interessant ting å reflektere over, og i dagens Klassekampen sier Ane Farsethås blant annet om Østrem/Ørstavik-saken at, sitat: Reaksjonene fra litteraturmiljøet gikk en del i at dette kunne man ikke snakke om, fordi den autonome litteraturen er hevet over slik skittentøysvask. Det er interessant at det er så mye virkelighetslengsel i samtalen om litteraturen, men når det kommer en person og sier at denne boken er virkelig, dette er meg, så vil man helst slippe å høre om det". Jeg var jo en av de som i kjølvannet av tekoppen, ønsket, på et prinsipielt grunnlag, en debatt om det etiske ansvaret eller fritak fra et sådant, hos skriveren. Parallelt med KK fikk jeg mitt ønske oppfylt i går på Hotel Terminus og under Litterær Salong som hadde Tomas Espedal som emne. Jeg gikk ut derifra og tenkte: - mer av denne mangelen på redsel for kobling mellom litteratur og liv. Det var bare det jeg ville si. Nå må jeg løpe.

Ord for dagen

2005-11-30T07:59:00.000+01:00

- Det går STIKK i gal retning.

NN Johannessen, politisk kvarter.

Grundige anmeldelser på barnebokkritikk.no

2005-11-25T11:14:00.000+01:00

Jeg har lenge tenkt at bloggen min har en sprikende profil, at jeg ikke helt vet hva den skal være, brukes til, eksistere for etc. Dette har jeg tenkt å skrive en lengre utledning om når jeg får tid. Men en av de tingene jeg vil at den skal være, er et sted hvor barne- og ungdomslitteraturen er synlig. Det er en av grunnene til at jeg legger ut linkene til barnebokkritikk.no når de legger ut nytt stoff. Dette er det eneste stedet som gir BU-litteraturen god plass, og ikke bare det, den anmeldeles på et grundig og reflektert vis, ikke bare "denne må du lese høyt for barna dine"-måten.
Denne uka vil jeg særlig sette fokus på anmeldelsen av Bragevinneren Arne Svingen. Denne anmeldelsen er forbilledlig på barnebokfronten, fordi den er grundig mht til bakgrunn, problemstillinger, kilder etc. Anmeldelsen tar boka, bokas tema og forfatteren på alvor ved å gå så djupt inn i bokas felt. Den problematiserer blant annet bruk av litterære forelegg, kilder og ikke minst dette å skrive om den andre. Man ser sjelden i dagspressen av anmelderne går så grundig til verks som Jostein Andresen Ryen gjør her. Nå gleder jeg meg til å lese boka sjøl, og takker for at barnebokkritikk. no tar BU-litteraturen og BU-kritikken på alvor. Det er vel verdt å lese temaartiklene deres også.

Hadde jeg vært bibliotekar kunne jeg sagt med ivrig stemme: "Les ei ungdomsbok i helga, det skal jeg gjøre".

See you

2005-11-17T18:51:00.000+01:00

Her skal jeg være og representere moderlandet den neste uka. Jeff, jeff.

Gavepakken til de urolige guttene

2005-11-14T14:22:00.000+01:00

Her er Nordlys om Landet Alltid Raudt. Både journalisten og jeg var oppgitt over at desken valgte et fem år gammelt bilde, der jeg ser sur ut og holder ei anna bok i handa. Men resten er da fint!

Hjelp, hun skal bli arkitekt!

2005-11-13T12:41:00.000+01:00

"At familiehuset også fungerer i praksis, kan parets tre barn bekrefte.
-Det er et tredimensjonalt hus, mener Viktoria (20), som har planer om å følge i farens fotspor og bli arkitekt." Det var godt å vite, jeg retter en stor takk til Hermes.

O-fagsfoten

2005-11-07T21:07:00.000+01:00

Gulo gulo er namnet på jerv om du har latinsk i fingrane, og tyder ikkje mindre enn glupsk.
Odobenus rosmarus, er namnet på kvalross og tyder noko så artig som: den som går med tennene.
I tillegg er det ein stad på Mars (eller var det Saturn?) som heiter Lutefisk.
Eg kjenner det kriblar i O-fagsfoten, der eg sitt i redaktørstolen.

Lesestoff

2005-10-27T08:42:00.000+02:00

Her er nytt stoff lagt ut på barnebokkritikk.no.

Sjølv har eg tekst ute på Magasinett.no, ein glimrande nynorsknettstad for ungdom.

Minoritetsvrøvl i media

2005-10-26T15:50:00.000+02:00

Eg kan ikkje anna enn å bli mektig oppgitt over Dagbladet som slår stort opp at Jens Stoltenberg ikkje har tatt med personar med minoritetsbakgrunn i regjeringa. Dei seier at Lubna Jaffery Fjell eller Nita Kapoor må med om regjeringa skal ha legitimitet. Eg har ikkje noko i mot at dei som er nemde over får ein eller anna post i systemet, men eg blir forbanna over minoritetsdefinisjonen Dagbladet og resten av det offisielle Noreg nyttar. For i same avis som dei klagar over fråveret av minoritetar i regjerninga, står eit stort intervju med Helga Pedersen som er sjøsame. I følge Samí radio er Pedersen den første samiske ministeren nokon gong. Det er på tide at ein i sentrale strók sluttar å tenkjer minoritetar som DEI ANDRE blant oss(og med anna hud) når minoritetane også er blant OSS. Rydd opp i omgrepa! No!
(red. anm.: skal eg rydde opp i eige omgrep, skulle siste setning vore: ...slutte å tenkje minoritetar som noko framandlandsk blant oss, når minoritetane har vore blant oss, og er blant oss, så lenge Noreg har vore stat. Minoritetsbildet er meir samansett enn det Dagbladet held fram.)

Boka Landet Alltid Raudt er ute!

2005-10-25T14:28:00.000+02:00

Mens eg er på misjonsmarken og passerer stader som Grov, Svelgen, Lånefjorden og Uføre, har Samlaget lagt ut nyboka mi, Landet Alltid Raudt på sidene sine.

Gjesteopptreden på bloggen

2005-10-17T09:11:00.000+02:00

Her er en god gjesteopptreden fra Teresa Grøtan på bloggen:

Out of BIFF
”Hurra!” tenkte jeg da jeg åpnet BIFF-programmet og så at et av delprogrammene het ”Out of Africa”. Raskt leste jeg nedover listen hvor filmene var fra. USA, USA, USA, USA, USA og noe kanadisk og fransk. Ikke en eneste av de elleve filmene er regissert eller produsert av afrikanere. Et delvis unntak er ”Sometimes in April” som er en fransk/amerikansk/rwandisk produksjon.
Det blir ikke bedre når en leser om innholdet i filmene: ”Bearing Witness” handler om vestlige krigskorrespondenter, ”The Boys of Baraka” handler om amerikansk ungdom, ”Crash Landing” handler om kanadiske soldater som vender hjem, ”Faces of Change” handler om rasisme i Nord- og Sør-Amerika, Asia og Afrika. Og når det handler om borgerkrigen i Rwanda, er det med en dokumentar om den kanadiske FN-generalen som ikke lyktes i å mobilisere hjelp fra det internasjonale samfunnet (For øvrig går jeg utfra at også filmen ”Sometimes in April” handler om Rwanda, og ikke om Kongo, som det står i filmbeskrivelsen).
Halvparten av filmene er verken afrikanske eller handler spesielt om Afrika. Resten av filmene handler i det minste om Afrika, men utelukkende om krig og konflikt.
Dette står i innledningen i programheftet: ”Det afrikanske kontinentet er med vestlige øyne knyttet til sult, tørke, HIV/AIDS og borgerkrig – alt det negative vi i vesten kan prise oss lykkelige over at vi ikke er rammet av i samme skala.” Og så: ”Dessverre er våre filmer også svært konfliktorienterte” Er det mulig å sparke ben under seg selv bedre enn dette? Det må være første gang noen unnskylder et program de selv har satt opp.
Hvis BIFF ville vise filmer om/fra Afrika, kunne de utnyttet samarbeidet de har med Film fra Sør som i år setter opp vinner av Gullbjørnen i Berlin ”U-Carmen e-Khayelitsha”, en sørafrikansk film på xhosa (som ikke er et ”lokalt” språk, som programsjef Julie Ova i Film fra Sør uttalte, men derimot et av Sør-Afrikas nasjonalspråk).
Kjører en et krigsfilmprogram, bør en også stå for det, og ikke lure Afrika- og filminteresserte til å tro at vi endelig skal få se film fra og om Afrika.

Teresa Grøtan

Devastating news

2005-10-13T19:46:00.000+02:00

Seeing the vulgar front page of the Tabloid VG, realising that an old school mate lies under the white sheet, dead. Murdered while playing the piano.
Have been listening to the Bel Canto song: ”Didn´t you know”, over and over again, desperately wanting to see people again; share hugs, news, cartwheels and Welsh daffodils.

Gratulerer med tiårsdagen, UWC i Fjalerhttp://www.blogger.com/img/gl.link.gif

2005-10-01T22:06:00.000+02:00

Lik Dronning Sonja er eg stolt over både UWC-rørsla og skolen i Fjaler. I går var det storstilt fødselsdagsfeiring, og her er Bergens Tidende og Firda på saka. Det gler meg å lese at heile sytti prosent av de tidlegare elevane vender attende til heimlanda sine. Deter fint å tenkje på, i og med at ein stor prosentandel kjem i frå landa i sør. Dessutan er det nok eit prov på at utdanning er ein særs viktig brikke i bistandspolitikken. Gratulerer med dagen! Og til dei av dykk som går førsteåret på vidaregåande: Søknadsfristen er 1. februar. (DOBBELTSJEKK, DET KAN JO HENDE AT DATOEN ER ENDRA) Det er verdt å søke. Til deg som er yngre: søk når du er gammal nok!

PPS!

2005-09-30T12:43:00.000+02:00

Men det er von. Timane eg har hatt med alt frå åttande til tiande har vore fine timar med fine ungdommar.
God helg!
No er det melk og brød på krus og fat.
Eg gler meg.

PS! Frå konsertsalen

2005-09-29T21:01:00.000+02:00

Men dei har Alfred Schnittke, concerto grosso nr 1, OP 88 ein torsdagskveld.
Tellefsen, Bjorå, Eriksen (på preparert piano).
600 i salen.
Det summar enno.

Hent meg heim! Eg ve te Bergen!

2005-09-29T08:45:00.000+02:00

Når ein seier ordet "turné", kjem automatisk bildet av ein bandbuss, ei handfull bråkete gutar som fortel grisevitsar mens dei drikk øl rett frå flaska, eller så tenkjer ein på TurboN-gutane som aldri gjekk lei av utkledningsdagen i barnehagen, men har bytta saft og bolle med femti liter alkohol og bolle. Turné er høglytt, sosialt og natteseint. Turné er slikt som kule kompisar gjer, ein gruppe-deva-r-deva-o-deva-n-deva-k som varer i ukesvis, mens kjæraster og unger er heime og driv kvardagsliv med melk og brød på krus og fat, mens dei venter på far.

Når eg smakar på ordet turné kjenner eg ond-god einsemd, kvilelause vandringar i ukjente gater eller fjell, dårlege teveserier, joggeturar og anfall av pratesjuke. For når skoledagen er over, når eg har vore entusiastisk og ny fleire gongar på ein dag, snakka med bibliotekarar (ein rase som eg verkeleg elskar! Og dei av dykk som trur eg er ironisk no må tenkje om igjen, for eg er ein inderlegmakar, ikkje ironikar), samarbeidd med skoleungane, fått dei til å forstå eitt og anna (det trur eg, nei, det veit eg) når lyset går av for showet, er klokka framleis berre to på dagen, men hovudet sprengd i fillebitar. Det er lite fornuftig ein kan gjere med ein slik sprengskalle. Ein kan ikkje anna enn å vandre rundt, ta inn staden ein er på. Er det Vinstra i tidleg septemer går ein på fjellet, tar på seg fjellstøvlar og vandrar Peer Gynt-stigen, er det Arendal siste veka i september stirer ein på husa, den vakre, vakre byen, og blir slått av kontrasten mellom den storheita som ein gong har vore, og dei tøysteslause ungdommane som heng utanfor Rutebilstasjonen som er erstatta med eit fantastisk kulturhus/rådhus-bygg. Men det store, fine kultur- og forvaltingsbygget har tydelegvis inga kraft, for blikka til dei som heng der, vaksne som ungdommar, er tomme, og eg tenkjer at denne staden er verre enn småbyen eg voks opp i, dei tomme blikka kjem tett-i-tett, mykje tettare enn eg har sett i andre småbyar; gi dei ein Høgskole! Seier Gerhardsen i meg, men er vel ikkje svaret på alt, men her er jo så vakkert! Tenkjer eg, men veit at venleik også kan vere eit hån, å bo i ein vakker by når livet er alt anna enn vakkert, ja, nei, ja. Men desse ungdommane, dei eg har inne i timane, desse små åttandeklassingane som rekk kvarandre til midjen, dei er vakne, dei er med, og er dei ikkje med, tvingar eg dei med, og saman er vi alle med, og det kjenst fint, og eg ber inni meg om at dei tar med seg dette vakne blikket dei fekk i løpet av timen, at dei tar det med seg ut på rutebilplassen, heim i dei trøysteslause heimane dei kanskje kjem i frå, men eg veit ikkje, eg veit rett og slett ikkje. "Du de` æ så greitt atte", nei, det er ikkje det. Som den badegjesten eg er, flyktar eg inn på biblioteket, på museet, på klassisk konsert i kulturhuset, tenkjer at K frå A er heldig som kom inn i Fjaler; eg hører salongmusikk, mens den innfødte står på plassen utenfor, lent opp mot ein rutebilvegg som for lengst er vekk.

Gratisreklame for folk ein kjenner og liker, aka OPPSLAGSTAVLA

2005-09-27T16:18:00.000+02:00

Dagens oppslag:

"Flytande bjørn av Frode Grytten vert lansert på Logen i Bergen, onsdag 28. september kl. 21:00

• Bokdusj med Frode Grytten og Finn Tokvam
• Musikk ved Karin Park
• Lysbileteshow

Flytande Bjørn er ein ”roman noir” i norsk sommarlys .

Gratis inngang

"Lukta av varm småby. Stanken frå Volvoen min. Det var vittig. No som Odda endelig var kvitt utslippa frå verket, kjørte eg rundt i ein bil som lukta død og pine. Eg rulla ned vindauget og svingte inn på vegen ved Shell. Det varme rattet var klissete av blod." "

Eg skulle gjerne vore der, istadenfor held eg for tida til i ein småby som minst to av fotlenkegjengen kjem i frå. Det er det eg alltid har sagt, det er noko skummelt med det trivelege Sørlandet.

En jämnställdhets strategi från Sverige! Lyssna grabbar och kjeier!

2005-09-26T20:56:00.000+02:00

Fordelen med å ha vokst opp i et sparsommelig hjem hvor man dampet frimerker, bare fikk arvaklær og loppemarkedting, samlet flasker for å få lommepenger og resirkulerte melkekartonger på privat basis (jeg vet dette høres ut som shoe box-sketsjen, men det er helt sant. Vitnene er utallige), er at jeg alltid finner noe interessant etter å ha stått på hodet i papirbossdunken på Flesland, på vei inn for å rekke et fly (en Fokker denne gangen).

Dagens lektyre var den svenske avisen Dagens Industri, en avis jeg må innrømme at jeg ikke leser særlig ofte, men som jeg hadde stor glede av i dag.

Sitat: "Företagen bör ha en jämställdhetschef på heltid, likaväl som man har en säljchef. Det ska vara en ambitiös 30-årig kille från Handels och arbetet ska genomsyra hela organisationen. Först¨då kan det bli jämställt på riktigt".
Lars Engström, 51 år og konsult/consultant/konsulent.

Det er en interessant tanke, for å unngå at likestillingsarbeid blir handicap-ol. Synd, men kanskje sant. En ambisiøs NHH-type. Tenke seg til.

2005-09-19T22:44:00.000+02:00

Tilbake til viktige ting

2005-09-19T22:13:00.000+02:00

No, etter dette, blir det ro i byen ei stund.

Clear Channel utsatt! Altså ikke vedtatt avtale!

2005-09-19T18:08:00.000+02:00

Clear Channel ble avvist med 34 mot 33 stemmer, og det varmer i barnetrua at Arbeiderpartiet snudde i siste liten, i lag med Venste, Pensjonistpariet og Demokratene. Stor takk til aksjonen Byen Vår, Jørgen Larsson, Jon Skjerdal og resten for god og saklig mot-jobbing. Her kan du lese hva BT skrev før stemmegivninga.

Over til viktigare ting

2005-09-17T18:03:00.000+02:00

Eg skal heller snakke om viktige ting: Til dømes om korleis feberen stig ein halv grad når Petter Rudi bankar inn 4-1 mot Rosenborg, og det like etter kjem på skjermen at kjæraste Cardiff leier 1-0. Dottera til Carol på kontoret var saman med Ryan Giggs då eg gjekk på skolen i Wales. Vi venta alltid på Giggsy, utan heilt å tenkje på det faktum at dei færraste svigersøner kjem på arbeidsplassen til svigermor si. Eg er ikkje glad i Molde, men eg har respekt for at dei skårer Rosenborg ned i skorne.
Apropos skor, eg drømte nyleg at mor mi hadde kjøpt eit par nye Adidas Copa Mundial, storleik 37 1/2 på tilbod. 399 kr kosta dei, det var ein fantastisk pris.
Første paret av sorten eg nokon gong kjøpte, kosta 790 kr, eg sleit to og eit halvt par i året, og det året eg gav meg, kosta favorittskorne 1100. Eg betalte alltid sjølv, eg sparte slik at eg alltid hadde råd til eit nytt par i kenguruskinn.
I draumen sa eg til mor mi at ho kunne pakke inn skorne og gi meg dei i julegave, for det ville eg bli glad for.

Når eg ser fotballkamp på tv blir eg minna om at eg er slik laga at eg heller vil spele enn sjå på.

2005-09-16T16:20:00.000+02:00

Check out the pictures taken by a talented young man. He´s just graduated from my old school United World College of the Atlantic and is obviously tramping around the Indian sub-continent, in what I reckon is a gap year. I don´t know him, but we´re all part of the fabulously great UWC-family.

Revolverjournalistene Bromark og Herbjørnsrud slår til igjen

2005-09-14T09:15:00.000+02:00

Vi er mer danske enn vi tror, slår journalistene Bromark og Herbjørnsrud fast i en ny debattbok om framstillinga av Norges historie. Dette er vel ingen bombe. Selv har jeg lenge vært klar over det danskes tilstedeværelse i mitt liv.

Note: Jeg har forøvrig svekket tiltro til disse to journalistene etter at de i sin tidligere debattbok om Amerika brukte min artikkel "Amerika i oss alle" trykt i BT, som et av flere bevis på anti-amerikanisme. De isolerte utsagnet fra resten av teksten min, en tekst som problematiserte nettopp den doble holdningen som opptrer i nordmenns forhold til USA, og hvor jeg kritiserer den ensidige demoniseringen av USA som foregår i Norge. Leser man hele teksten går det klart fram at jeg IKKE er ensidig anti-amerikansk, men derimot drøfter ambivalensen.Likevel valgte de å bruke deler av materialet i artikkelen min til det motsatte. Uredelig kildebruk, eller bare dårlige leseferdigheter.