tirsdag, januar 31, 2006

The BBC Radio journalism style guide. A guide to why British radio has such a precise language.

mandag, januar 30, 2006

Vinter, klede

Det er i samtalen dei gode innsiktane kjem:
- Ein burde gå oftare i bunad no som det er vinter.

fredag, januar 27, 2006

Først & Sist

Ja, heilt riktig. Eg sitt i studio og samtalar med Skavlan i kveld.Det gjer også Hilde Sandvik.


PS! Med mindre det i løpet av dagen skjer noko i verda som er viktigare enn nynorsk er vi der. Flyet går straks. DS!

Om "Farvel, Rune" i dagens Klassekampen

I dag har eg ein fin artikkel om farvel, Rune av Marit Kaldhol. Boka fyller tjue år dette året, og eg meinte det var på sin plass å hylle den.

Eg legg ut artikkelen her, men det er mykje finare å sjå oppslaget i papirutgåva.


Når sorga får ord. Om årets viktigaste tjueåring.

Året 1985 gjekk ordlaust forbi. Så tippa det over i 1986. Farvel, Rune av Marit Kaldhol kom, og då fann orda fram til oss igjen.

Det var ingenting å snakke om. Du går på symjinga som vanleg, bror din akar bakkane ned til barnehagen som vanleg. Symjetaka er tyngre, men du forstår ikkje kvifor. Førre gongen klarte du seks gonger så mange lengder, no er du i ferd med å dette mursteinstungt til botnen etter berre to. Frøken gir deg handkledet, klappar deg på skuldra og seier at det ikkje er rart at taka er tyngre akkurat no. Det forstår du ikkje, for du lærte jo å symje for tre år sia, og heile tida har det gått framover, aldri stått stille. Akebakken er den same for bror din, akebrettet er det vanlege blå rattakebrettet med ein brest som går frå trådfestet og opp til det svarte merket, det ryk ein dag snart, bresten blir større for kvar gong; barnehagetantene er dei same, det er berre Legoklossane som er mykje meir idiotiske enn det dei var sist han sat her og bygde innvikla borgar og byar, ingen ting passar og får feste lenger. Alt går i sakte kino, føtene som elles er vektlause og harekjappe limer seg ned i bakken, dreg deg ned i vårsnøen, grusen, grasplenen, haustløvet, julesnøen. Men det er ingenting som er annleis, for om det som er annleis kan ein seie: ”- Sjå, no har han Johansen mala huset rosa!”, eller: ”Vent, katten hadde ikkje den flenga i øret i går!” Dette her sitt berre tungt i kroppen og går ikkje over, slik forkjøling og rydderot forsvinn. Det er ordlaust å vere ni år og nett farlaus. Endå verre er det vel å vere fem. Og det som ikkje har ord, finst ikkje i verda, berre i dei små kroppane, i symjetaka og handa som knuser legoborgen. Døden fanst ikkje i orda i 1985.

Så kom 1986 og mor vår hadde med ei bok heim. Kan hende det er feil, men eg husker det slik at eg hadde boka i fanget og las høgt for bror min den dagen boka kom i hus. Det var nesten dei einaste gongane vi ikkje krangla, eg likte å lese høgt, han likte å lese og skrive, han måtte berre få andre til å gjere det for seg.
”Nesten kvar morgon kjem Rune ut av det raude huset sitt og traskar bort til Sara. – Skal vi vere ute og leike? Spør han.”, stod det på første side. Eg veit at allereie her kjenner eg at dette er mi bok. Det stod ikkje skal vi gå ut og leke, det stod vere. Nett som vi sa. Vere ute og leike. Den verda som finst ute og som ingen vaksne har oversikt over. Der er Rune og Sara, der var bror min og eg heile tida, det var det vi ville: vere ute og leike.

Rune og Sara er bestevenner, ikkje søsken, dei leiker mamma og pappa, leikar familie. Rune skal på havet og fiske middag til dei to. Vi har vore på havet fleire gongar enn vi kan telle, bror min og eg. I 1986 når Rune og Sara leiker familie og fiske, er eg ti år og familien vår er redusert med femti prosent på eitt år. Frå seks til tre: ein død og to utflytta. Å fare på havet er noko ein berre kan gjere med fedrar og storebrør viss dei bur heime.
”- Du må klemme meg før du fer på sjøen, for det gjer alltid pappa, seier Sara. – Ja vel. Rune held armane sine rundt Sara og kyssar ho på det mjuke kinnet. Dei smiler til kvarandre. – Ha det! Pass godt på her mens eg er på arbeid! – Farvel, Rune, svarer Sara”.
Bror min nikkar. Fedrar har båt, fedrar fer på havet og klemmer farvel før dei tar laus. - Pappa har sjark, jolle og femten fots plastbåt som han Rolf har bygd, seier bror min. Eg rettar bror min: Pappa hadde sjark, jolle og femten fots plastbåt som han Rolf har bygd. Bror min protesterer. Vi har dei ikkje, så då må pappa ha båtane framleis. Eg veit at han veit at det ikkje er slik. At nokon andre har dei no, at sjarken er knust til pinneved, at vi berre har ein båtmotor som heng i taket i garasjen som minne, og at han sikkert skjøner at den skal henge der til heilt neste gong nokon dør. Men eg les berre vidare. Høgt og tydeleg les eg til bror min om Sara som får våte vottar, og bestemmer seg for å springe heim etter noko tørt å ha på hendene, mens Rune framleis er mann og ute på fiske, ho spring og kjenner at kinnet er vått etter kysset ho fekk. Både bror min og eg veit at det forferdelege kjem til å skje. Kanskje fordi mor vår var så alvorleg då vi fekk boka, men kanskje mest fordi vi så inderleg godt veit at ein blir straffa om ein let nokon vere åleine i fjæra eller bassenget. Eg tenker at pappa døde, fordi eg hoppa åleine på djupa i nybassenget akkurat den ettermiddagen han døde. Det straffar seg å vere åleine på djupt vatn, det straffar seg å la nokon vere åleine i vatn. Eg veit at Sara kjem til å få svi, nett som eg. Så vi skjønner at Rune må dø, veit at Sara kjem tilbake med varme vottar, og oppdagar Rune i det kalde vatnet. Dei mjuke akvarellane til Wenche Øyen er like mjuke som tårene våre. Vi les og vi gret, så tårene blandar seg med bilda, lagar små bulkar på dei heilt nye sidene. Eg saknar desse akvarellane, eg saknar den tida eg kunne vere inderleg i møte med slike bilde. No er slike bilde like ut som dørskilt i trolldeig, eg hadde rygga om nokon hadde gitt meg duse akvarellar til å henge på veggen. Men Rune og Sara kunne ikkje vore annleis, dei kunne ikkje vore rote-collage og naivistiske strekar. Ansikta deires, fjorden og kyrkjegarden må vere mjuke, utflytande. Og orda er slike ord vi kjenner.

Det er ikkje barnetevespråk, gamledagarspråk eller bokspråk, det er vårt språk. Gamledagarspråk er det andre kalla nynorsk; eksotisk, men også framandgjerande, dei handla for det meste om bygdeliv, fjøs og hadde rare ord vi aldri hadde hørt; slikt språk og slike bøker hørte til i verda foreldra våre voks opp i, det var gamledagar. Men dette var ikkje gammaltida, Rune og Sara var oss, det var vår tid og vårt språk, og handlinga var den vi sjølv gjennomlevde utan å kunne ytre eit ord om det.
”- Han Rune ligg uti vatnet!”, seier Sara i ein replikk, og det er verkeleg vår bok. Vi seier også han Rune, han pappa, ho mamma. Eg trudde Hansolo i Star Wars heitte Solo, han Solo. Med slikte munnlege avtrykk i skrifta, kjente vi oss heime i den fiktive handlinga som stod oss nær. Den vanlege veggen mellom fiksjonen og oss var vekk, denne gongen handla det ikkje om nokon andre, men om oss.
”Sara græt og græt. Det hulkar langt inne i kroppen hennar”. Mor vår seier ”græt”, og det er så trygt at Sara græt og ikkje gråter, det er heilt riktig at ho gjer det med æ og ikkje å. Teksten glei inn i meg som osmose. Vi hadde vore borti nokre bøker med kjæledyr som døydde og leikegravferder som enda i nedste hjørne av hagen, men ingen som denne med han Rune og ho Sara; ein ekte person som er død, og ei jente som græt over tapet.

Eg ser at Sara har kinasko i kirka, og tenkjer at det må vere kaldt. For å dø er noko ein gjer på vinteren. Eg hadde svarte støvlettar som eg hadde lånt av ho Mabel, dei var nye og fine og sånne som ein kunne skli på heile vegen frå kyrkja til kyrkjegarden. Kanskje er ho Sara også skamfull over å ha så flotte sko på ein så trist dag.
Eg er ti år og glad for at orda framfor meg er som dei er; ikkje noko innpakking, forenkling eller bortforklaring. Ingen døde kaninar eller kanskje ser vi den døde igjen som skytsengel. Eg er ti år og har slutta å tru på Gud, fordi eg har skjønt at Per Johan-prest, mamma og dei også berre trur. Eg veit at eg ikkje skal sjå far min igjen verken her eller i himmelen. Det er ein letnad at boka ikkje forsøker å innbille meg noko anna. Sara kjem aldri til å sjå Rune igjen, det veit både boka og eg. Eg les med klår stemme til bror min:
”No er han død. Han kan ikkje snakke meir. Ikkje sjå eller høyre. Han kan ikkje gå eller springe eller leike meir. Ikkje smile til Sara. Ikkje klemme henne fleire gongar. Sara skal aldri få sjå Rune meir. Fordi han er død.”
- Er det heilt sikkert at vi aldri får sjå han igjen, spør bror min. Han er seks år og eg meiner han burde vite betre enn å spørje så dumt. Men eg svarar berre med mor til Sara: ”- Ja, det er sikkert. Men på ein måte er [han] ikkje borte likevel, for viss vi tenker på han, kan vi liksom sjå han inni oss. Og då kan vi snakke til han også. Kjenner du det?”
Eg trur bror min kjente det.

Det står også gravferd, og det er eit fint ord. Mor vår har sagt at gravferd er eit mykje finare ord enn be-grav-else, som ikkje tyder nokon ting, anna enn grava i midten. Eg seier ordet inni meg, eg sa ordet gravferd inni meg, mens eg sklei bortetter vegen på kyrkjegarden på dei svarte støvlettane til ho Mabel: Gravferd-gravferd-gravferd. Gravferd er eit rettframord, det gøymer seg ikkje bak tåke og mumling, men seier nett kva det er: ei ferd mot grava. Det er vakkert, og heilt riktig at ho Sara og dei også seier gravferd.

Så går vinter over i vår, og Sara og mora syklar ut til kyrkjegarden for å besøke Rune. Det veks blomster ved gravsteinen, og Sara forstår at det er ein samanheng mellom Rune og desse blomstrene. Rune har gått frå å vere død til å bli jord og kvitveis. Han står ikkje opp, han kjem ikkje tilbake frå dei døde som engel eller eit anna menneske. Dei døde er døde, og dei levande er framleis triste, men lettare. Eg lukkar Farvel, Rune. Bror min opnar den igjen og stryk over bildet av gravsteinen. Eg liker å tru at eg strauk broren over håret til svar.

torsdag, januar 26, 2006

Skal det være sånn??!

Skal det være sånn??! av Peter Schössow har fått fin anmeldelse på Barnebokkritikk.no. Det var en av fjorårets fineste bøker, og det prøver jeg å si helt uhilda!

onsdag, januar 25, 2006

Ny Tid blir Damm-eid

Så var det klart og avklart:

Damm blir 100% eier av Ny Tid.


Ideen om et nyhetsmagasin på glanset papir er god, så får vi bare vente og se hvor god utførelsen er.

Alle dere SV-medlemmer her i bloggosfæren: Hur kännst det?

mandag, januar 23, 2006

Nye naboar

Vi har fått nye naboar vegg-i-vegg. Dei kvin. I stova, på badet, på kjøkkenet. To ungjenter som kvin høgt og tydeleg, morgon, middag og kveld. Er dei plaga med edderkoppar? Sjokkerande nyhende? Eg er så nyfiken på denne kvininga.

torsdag, januar 19, 2006

Oljeberget

Ja, helt riktig: Jeg tok meg selv i å sitte aleine ved kjøkkenbordet, mens jeg hørte på det som kunne vært en transistorradio; han Stoltenberg sang så kjent; automatisk, høyt og tydelig stemte jeg i . Så sang vi Frihetens Forpost i lag, han Stoltenberg og jeg, mens tårene rant.

Anmelderdiskusjon på barnebokkritikk.no

I går leste jeg med interesse Knut Anders Løkens slakt av boblejim- spesialagenten. Det var en god slakt og underholdende slakt, og anmelderen grunnga sin anmeldelse. Jeg tenkte med det samme at dette måtte være mannen som var grundig og kritisk mot Svart Elfenben, men det viste seg å være en annen anmelder, nemlig Jostein Andresen Ryen; men etter litt snoking rundt fant jeg ut at disse to herrene kjenner hverandre, de har sogar skrevet artikler sammen. Jeg ønsker grundige og kritiske anmeldere velkommen på barnebokkritikksida, og jeg er også glad for at flere menn kommer på banen. Det jeg også er glad for, er at slik type kritikk får motstand, for i likhet med Marit Nicolaysen lurte jeg på hvor givende det er å ha en anmelder som ikke liker sjangeren, i dette tilfellet nerde-science fictionsjangeren som Boblejim vandrer i. har lyst å lese den!

onsdag, januar 18, 2006

Dette: visste jeg ikke: "I juridisk forstand finnes det ikke noe rettslig grunnlag for kirkeasyl, men politiet har unnlatt å gripe inn av respekt for kirken."

Jeg elsker den slags juridisk kuriosa.

Engelske titler og kunst

Jeg vil på ingen måte henge ut mine gode venner og kolleger der over på fabelaktige Flaggfabrikken, men da jeg søkte etter sidene deres, kom jeg over denne sida.
Her står arbeidene deres ramset opp, og det er påfallende at bare to arbeid har norske navn. Ett prosjekt har tysk navn, nemlig Kristin Tårneviks "Mein Kampf, unsere Freiheit". Dette navne- og språkvalget er veldig bevisst og peiker tydelig i hvilke retninger man skal assosiere. Jeg er ikke en slik: sang er best på norsk, eller: engelsk er et tullespråk, men jeg lurer virkelig på om disse titlene tilfører verkene noe særskilt ekstra ved å være på engelsk:

No-Holds-Barred, 2005

Some sort of hesitation appearedwhere my courage used
to be, 2005

Confusing hindsight with insight, 2005

Family defense products, 2005

The Teheran Connection, 2005

Work in progress # 1 Odda, 2005

trusting in sunsets on a clear day, 2005


Soon we’ll all be decked in diamonds, 7 min, 2005

Disguises, 4 min, 2001

see you see me, min, 2005

Meanwhile in the Pacific 1 min, 2004

Bruken av engelsk, med den sedvanlige art gaze-tonen, har blitt automatisert, og jeg synes det er rart at kunstnerne ikke ser dette, og føler behov for en desautomatisering i kunstspråket og tittelgivinga. Så kan man si at det er samme grunn som at folk vil skrive akademisk arbeid på engelsk, fordi det øker sjansen til å bli kjent utenfor Norges grenser, men i hvor stor grad skjer det i kunsten, der verket ikke nødvendigvis er i norsk språkdrakt, og tittelen da kan oversettes om nødvendig?
Anyone?

søndag, januar 15, 2006

Flytt nærmere verden, søk på UWC

Det nærmer seg 1.februar og jeg vil bare komme med ei liste som minner på:

Dette er en mulighet du ikke burde gå glipp av hvis du er førsteårselev på videregående, eller er forelder, onkel, tante, bror, søster, til noen som er det, en nysgjerrig, tiltaksfull, undrende, oppegående, energisk, empatisk, skoleglad grunnkurselev. Det er kvalme og positive adjektive jeg ramser opp her. Å skrive reklametekster er alltid vanskelig, særlig når det gjelder noe man virkelig mener og vil videreformidle.

Jeg kommer stadig opp i diskusjoner om den offentlige skole, som jeg er en sterk tilhenger av. Samtidig må jeg si at den beste skoletida hadde jeg de to siste årene på videregående, da jeg gikk på UWC i Wales, tok IB istedetfor examen artium, satt i klasserom med sørafrikanske Clive som aldri hadde hatt hvite venner og i begynnelsen var skeptisk til å få det, delte rom med Zoë som var Lancashire lass med en familiehistorie tatt ut av East Enders, lærte eskimorulle av mattelæreren, diskuterte litteratur med Hilde Hagerup til langt på natt, klatra i trær hver fredag i Tim og Klaus' egenkomponerte "tree climbing and mud sliding"-activity, krangla høylytt med Andrea fra Italia om diktatur kunne være en riktig styreform i enkelte land ("my country is crap'e, it'a needs a dictator!"), jogga langturer med Bronwen og Kate fra samme land, men den ene fra hippifamilie langt inn i de kanadiske skoger, den andre posh med katolsk jenteskolebakgrunn; å komme fra homogene Norge, lille Hunstad utenfor Bodø, tro at verden hang sammen slik jeg hadde lært, så erfare at den kanskje ikke gjorde det. Få noen kraftige på kjeften, bli redd, fordi alt er annerledes, alle er flinke, Ute Stock kan mer biologi enn det jeg kan, kjenne gleden over å sitte i et klasserom, der folk plutselig bryter ut: "this is a great play, let's put it on!", og så gjorde vi det. Jeg tror på en allmenn offentlig skole, men jeg tror også på at når man er seksten år og har begynt på gymnaset, skal man ha lov til å treffe et interessert skolemiljø, folk som er opptatt av mer enn å henge på Olakiosken og sammenlikne mopeder. Det er klart det stiller seg annerledes for folk som bor i byene, de som kan søke seg til Katten og Katta, de som har Kongsbakken og kan søke seg til russisklinja. Jeg trivdes med å være kretslagsspiller i Salten Fotballkrets, amatørteaterskuespiller i BAT, men jeg trivdes enda bedre med å være skoleelev et sted der man ikke trenger å forsvare at man liker å lære, et sted der det finnes kulinger og raringer fra alle verdenshjørner. Vi hadde slackers, vi hadde Oxbridge material, unger fra SOS-barnebyer, adelige svensker, middelklasse, arbeiderklasse, overklasse, asiater, transnasjonale forvirra ungdommer, europeere, amerikanere, afrikanere, jøder, muslimer, bestevenninneparet i mitt hus var ei palestinsk jente og ei israelsk, de skjønte fort at de hadde mer til felles med hverandre enn mange andre, og oppi alt dette fikk jeg lov til å forsøke meg fram, leite og bli menneske. Det hadde blitt menneske av meg om jeg bodde på Hunstad helt ut gymnaset også, men et annet menneske.

Å gå på United World College of the Atlantic er noe av det viktigste jeg har gjort i livet.
Så søk om du kan, om du vil. Jeg vil bare at alle skal vite at noe så bra finnes.

Bjørn Gabrielsen gikk her.

Jorma Olilla
gikk her.

Mette Karlsvik gikk her.

Maria Tryti Vennerød gikk her.

Siri Fredrikson
gikk her.

Ståle Sandberg gikk her.

Seks fine, unge norske studenter går her

Kristoffer Rønneberg gikk her.

Odd-Even Bustnes gikkher (pre-IB,that is. Selve IB-en tok han der Sandberg og Arneberg gikk).

Nelson Mandela og Queen Noor er henholdsvis ærespresident og president for UWC.

Dronning Sonja er høyeste beskytter for Red Cross Nordic United World College i Fjaler.

Bibliotekarer, lektorer, finansfolk, forskere, leger, forfattere, departementsfolk, jurister, diplomater, reklamefolk, næringslivsledere, realister, arkitekter, landskapsarkitekter, antropologer, industridesignere, historikere, akademikere, journalister, kjemikere, NGO-workers, hjemmearbeidende, dataingeniører. Tidligere UWC-ere havner på ulike steder, i ulike jobber, flytter tilbake til hjemstedet, flytter til et annet land, flytter hjem, er rett og slett ulike folk som har tatt del i samme opplevelse.
Det er en fin ting.

torsdag, januar 12, 2006

Meir gammal griseprat

Grüners Grønne Hage har, inspirert av førre posten her, laga ei ny liste med gammal styggedom. (til mamma som les bloggen: dette er av kulturhistorisk interesse, sant?)

onsdag, januar 11, 2006

Er det fag er det lov!

Skjellsord går aldri av moten, og jeg har hatt stor moro av denne vitenskaplige artikkelen om styggord, og den er faglig interessant og inspirerende. Av de nymotens oppfinnelsene, har jeg hatt god moro av det som passer perfekt til min dialekt, nemlig klekk-devaFdevaEdevaTdevaTdevaA. Presist om dame man har funnet på internett.

tirsdag, januar 10, 2006

Ei ny liste til folket

Det er vel inga overrasking at eg er glad i lister (det ser ein tydeleg andreromanen min Frå null til no og på kjøleskapet heime), og her kjem ei liste til alle dei som seier at det ikkje finst gode bøker for barn og unge på nynorsk. Det er ei av desse merkelege sanningane som har blitt sagt så mange gongar, at det blir sant.
På ein skole på Sunnmøre:
Eg: Kan eg få sjå skolebiblioteket (dette er noko eg ofte spør om, fordi eg er interessert, og fordi eg likar å gi skolebibliotekaren støtte på at det bør vere mykje større satsing på skolebibliotek).
Læraren som har skolebiblioteket: De e berre nåkken hylle med bøker.
Eg: Men eg vil gjerne sjå.
(vel inne i lokalet)
Læraren: Det e bare så synd at alle de goe bøkene e på bokmål.

Eg protesterte og kom med ei rekke gode titlar frå alle mogelege forlag, som ho ikkje visste om. Først etter på slo det meg kor frekk ho var mot meg som nynorskforfattar.
Difor er det godt å kome til, ja, utlandet, der dei sitt på fransk manér og seier at dei nynorske bøkene er dei beste i Noreg. Så no gjeld det berre å spreie denne haldninga her heime.

her er lista som ligg på "gi rom for lesing". Vonarleg finn alle lærarar, elevar, foreldre og andre kreaturar fram til denne lista.
Igjen: Januar er til for lesing.
(det er herleg å vere så moralsk, og snart er det faste!).

mandag, januar 09, 2006

Før i tida, da man var klok

Det er så rart, disse plutselige møtene med egne uttalelser, ting man har sagt og ment i tidligere tider, bøker man har likt, saker man har vært opptatt av. I dette praktverket fant jeg ord som jeg hadde sagt med fynd og klem i et intervju. Ord som har blitt til litteraturhistorie. Det tenkte jeg ikke på da jeg sa det, nei. Men det var ikke det jeg skulle skrive om.
På leit etter en helt annen vestlandsforfatter, falt jeg for fristelsen å lese intervjuet med meg selv. Jeg var nysgjerrig på hva jeg anbefalte den gang da. Det er ei fin liste. Ei god og didaktisk liste. Ei Ragnfridlsite. Når jeg ser denne lista vet jeg hvorfor jeg er så glad i å arbeide med barne- og ungdomslitteratur, skrive, redigere og tenke omkring det hele. Jeg vil så gjerne gi gode historier med godt språk, som kan hjelpe. Ikke som Jesus, men bare som en som har funnet et språk for å si ting man selv kanskje ikke har språk for. Hilde Kvalvaag sa i et intervju i BT i dag at "det dirrar meir av ungdom". Og det er jeg helt enig i. Det dirrer fordi alt står på spill, og ingenting er på plass.Det er der litteraturen kommer inn, for å peike på plasser man kan kvile, ord man kan oppdage, følelser som kan få språk. Så jeg hilser til Torunn, Tone, Sigrunn, Kine, Guro, Trine, Charlotte og alle de andre småfolka som nå er i ferd med å bli skikkelig store.
Til alle: Hold dere inne og les. Det er slikt januar er til for.

mandag, januar 02, 2006

Måtte det nye året gi dere alle en god og lodden følelse av glede

"delight is a weak term to express the feelings of a naturalist, who, for the first time, has been wandering by himself in a Brazilian forest".
C.R. Darwin, 1832.