torsdag, desember 01, 2005

Bøker og etikk

I mitt travle arbeidsliv har jeg ikke anledning til å sjekke andre blogger, så det kan godt hende noen har blogget om denne allerede, men det har jeg altså ikke sett, man må for all del ikke tro at jeg hermer, men altså, til saken:
som noen av dere vet har Klassekampen hatt en artikkelserie om Etikk og litteratur. Eminente Karin Haugen har dratt til torgs spørsmålet: Kan man lese litteratur etisk? Jeg mener at det er en interessant ting å reflektere over, og i dagens Klassekampen sier Ane Farsethås blant annet om Østrem/Ørstavik-saken at, sitat: Reaksjonene fra litteraturmiljøet gikk en del i at dette kunne man ikke snakke om, fordi den autonome litteraturen er hevet over slik skittentøysvask. Det er interessant at det er så mye virkelighetslengsel i samtalen om litteraturen, men når det kommer en person og sier at denne boken er virkelig, dette er meg, så vil man helst slippe å høre om det". Jeg var jo en av de som i kjølvannet av tekoppen, ønsket, på et prinsipielt grunnlag, en debatt om det etiske ansvaret eller fritak fra et sådant, hos skriveren. Parallelt med KK fikk jeg mitt ønske oppfylt i går på Hotel Terminus og under Litterær Salong som hadde Tomas Espedal som emne. Jeg gikk ut derifra og tenkte: - mer av denne mangelen på redsel for kobling mellom litteratur og liv. Det var bare det jeg ville si. Nå må jeg løpe.

8 Comments:

Blogger ø said...

Heh. Når eg trykkjer på lenka til klassekampen, kjem eg inn på http://www.microsoft.com/! Eg trur det er fordi det står http to gongar.

2:16 p.m.  
Blogger Ragnfrid Trohaug said...

Takk, kjære Øystein. Du hadde sjølvsagt heilt rett. No kan du klikke i veg. God helg. Det blir ikkje mat å få, for teateret kallar. Veslebroren har scenografi og premiere. Talast.

10:48 p.m.  
Blogger synnik said...

hei og takk for sist:)
etikk er et begrep i tiden som jeg sliter med: jeg er enig i at kritikere i større grad bør ta sikte på å situere tekst, se hvilke tankestrømninger den kan representere etc. (som feks. m. norheim gjorde i sin lesning av dirty-realisme i syn og segn for noen numre siden) Men jeg er redd fokuset på at dette er etisk kan lede til reduksjonistiske og essensialistiske lesninger:
en ting er om det er etisk forsvarlig å henge ut venninnen sin, det er en ganske konkret hendelse man kan være for eller i mot, og som for øvrig sier lite eller ingenting om bokens øvrige tekstlige status. Etiske spørsmål har imidlertid en svært folkelig og uangripelig slagside og er nærmest nedfelt i et klart normativt (godt/ondt) språk; hvis kritikere skal bedømme litteratur ut fra om forfatterens intensjoner eller verdensbilde er godt eller dårlig mister teksten sin kontekst: Skal en forfatter kun skrive verden som god? Eller kompleks? eller nyansert? Nå har ikke jeg lest Levis Henrikesn, men hva om den bygda han skriver til eksistens er så dikotomisk, enkel, folk mot elite, by mot land etc. Hva om Farsethås selv lever i en forestilling om at globalisering, individualisering og postmodernisme har forskjøvet disse skillene og skapt en mer mangfoldig og uklar verden: og slik selv er blind for noen grunnleggende konflikter? En ting er at Farsethås gjerne må mene det hun vil, men berettigelse som kritiker er vel noe mer (og disse debattene kjenner ikke jeg). Hva hadde skjedd med american psyko om den kun ble lest etisk?
Jeg er altså ikke uenig med Farsethås i at den grunnleggende forutsetningen for å lese er etisk, som en erkjennelse av at å skrive og lese og tale; være i verden og språket er en etisk posisjon, men jeg er skeptisk til bruken av ordet etisk, fordi det lett glir over i en debatt om skrivesubjektets etikk (er Levi Henriksen enkel?), og ikke i tekstens betydning i verden.

3:08 p.m.  
Blogger Det Polemiske Jeg said...

Synnik, jeg er enig. Etikkbegrepet blir alt for oft brukt i ja/nei-problemstillinger. Samtidig tror jeg vi er avhengig av etiske lesninger for å kunne aktualisere/virkeliggjøre litteraturen. Å lese etisk betyr å ta på alvor. Uten etikk mister litteraturen sin didaktiske funksjon, og den er jeg ikke villig til å gi slipp på. American Psycho og Cocka Hola Company kan ikke leses annet enn i etisk retning, uten det blir de bare vrøvl.

Men du har altså helt rett. Å diskutere litteraturens etikk betyr for ofte å diskutere om forfatteren har rene underbukser. Hvilke muligheter har vi da? Skal vi ta tilbake ordet? Finne på et nytt? Ta et steg tilbake i språket, og snakke om ethos i stedet?

12:57 p.m.  
Anonymous Anonym said...

Eg har ikkje fått med meg denne debatten, eg les berre Dag og Tid.

10:37 a.m.  
Blogger Erna Hemningsløs said...

Jeg vil lese etisk. Jeg er ikke redd for ordet etisk og jeg er ikke opptatt av forfatterens etikk. Jeg er opptatt av tekstens etikk. Hva gjør teksten med verden? Hva sier den om verden? Hvor vil den at verden skal gå? (Hei hå!) Tekoppen er en avsporingsdiskusjon fordi den diskusjonen handler ikke om litteratur og etikk, den handler om personlig etikk, om Ørstaviks behandling av sin venninne og omvendt. Jeg holder med Østrem i denne saken, men det er på siden av saken, fordi: (stort innpust) Hvis vi skal snakke om litteratur og etikk, må vi snakke om hva teksten i seg selv forteller oss, om hvordan teksten forholder seg til verden, og ikke hvordan forfatteren gjør det. I tilfelle American Psycho gir boka et bilde av et avstumpet menneske. Da vil en etisk lesning ikke, gjentar ikke, grave seg ned i hvorvidt forfatteren har opplevd dette selv, er avstumpet som kan skrive om vold på en slik avstumpet måte etc etc, men finne ut hva slike beskrivelser tvinger leseren til å ta stilling til. Er våre beskyttede liv like umoralske og avstumpede? Vi er også vitne til, og kanskje også indirekte årsak til, vold, grusom vold, bestialsk vold, men vi snakker om våre merkeklær og våre såpeserier og vi tar ikke denne volden innover oss. En annen vinklingen kunne være: er teksten et estetisering av vold? Og dermed en rettferdiggjøring av den. Vold som underholdning på lik linje med cocktailparties. Man trenger ikke å spekulere i hva forfatterens intensjoner har vært eller er, for å kunne vurdere hvordan denne teksten virker, på oss som lesere, eller som et innlegg i en etisk offentlig diskurs. Ingen bøker kan fri seg fra sin virkning. Det er jeg opptatt av.

4:16 p.m.  
Anonymous ragnfrid said...

Dette kallar eg blogging, folkens (jfr. ein heit diskusjon med bla. Polemikaren og Synniken) om mellom anna blogging etter "Blasted"-premiere på laurdag)!
Eg er samd i at snakket om etikk ofte ender i eit vanskeleg ja/nei-land, der ein knapt kan trekke pusten. Det eg vil, er at ein snakkar om etikk og skriving, både i tekstuniverset og forfattarens etiske rolle. Det tyder sjølvsagt ikkje at snakke skal ende ut i Kardemommebykonklusjonar. Utfordringa ligg i å finne nye måter å snakke om det om.

6:43 p.m.  
Blogger synnik said...

lenge siden jeg var på nett: enig i at etikk er endel av lesning; men hvorfor er man så redd for å kalle det politisk? etikk konnoterer ansvar og blir så lett forstått til ansvar om å skrive rett: For meg blir da etisk lesning: skriver denne forfatteren for oss, eller for seg selv (og det gjør de jo ofte). Hvis en etisk lesning av american psyko er at den handler om et avstumpet menneske mener jeg det er en reduksjonistisk lesning: den handler kanskje ikke bare om et menneske men et samfunn, som ikke er bare avstumpet, men ondt. en slik lesning vil gjerne være politisk. derfor mener jeg begrepet etisk kan virke begrensende og i værste fall moraliserende. Jeg tror etikk-begrepet er en postmoderne betegnelse på angsten for å være politisk, eller samfunnssituert.

1:50 p.m.  

Legg inn en kommentar

<< Home