torsdag, juni 02, 2005

Reklamepause - Kvaliteten startar i Syn og Segn

Innimellom desperat manusskriving les eg, ja du gjetta riktig, siste nummer at Syn og Segn.. I og med at eg ikkje fell i søvn over dette tidsskriftet etter ein lang manusdag, kan ein trygt slå fast at det er godt lesestoff. No er eg langt i frå objektiv, og det er ingen konkurranse (jau det er, jau det er), men av alle dei tidsskrifta som har dumpa ned i postkassa eller på anna vis kome inn i den Grüner-Trohaugske heimen i det siste, må eg seie at Syn og Segn klatrar opp på gullplass. Husj! Ut etter Syn og Segn! Ut no!

20 Comments:

Blogger Espen said...

Dette krev ei forklaring!!!

12:12 a.m.  
Blogger Ragnfrid Trohaug said...

Kvifor eg meiner det er bra? Kritisk leiar, tre artiklar om vold mot kvinner, ein artikkel om ansvar og etikk i kunsten etc. Eg meiner det var eit nummer som meinte noko, som ikkje stod der og gøymte seg bak ein ullen tidsskriftfasade, som ikkje jåler seg med sjølvgod kaffidrikking i New York (for å ta eit tilfeldig, heilt tilfeldig døme).

Queen Elizabeth 2 ligg untanfor vindauget no, det distraherer.

9:53 a.m.  
Anonymous Gro said...

Apropos reklamepause: Du er nå en knakende dyktig reklameagent for syn og segn. jeg gleder meg til å lese dette nummeret.

10:21 a.m.  
Blogger HPL said...

Og jeg gleder meg til å lese den nye boka.

12:26 p.m.  
Blogger Ragnfrid Trohaug said...

Og jeg gleder meg stort til å lese din! Det er mye blod og gørr i min, null kjærlighet. Hvordan er det med deg? For dere som ikke vet det, var HPLs opplesning under de litterære festspillene i -97 (var det da? Jeg husker deg og Gaarder, var dere på samme sted, eller blander jeg nå?), en av de tingene som gjorde at jeg året senere satte meg ned og begynte å skrive bok på ordentlig. Jeg kjente ikke HPL, hadde bare med meg opplevelsen av å ha hørt ei veldig bra opplesning av en ungdomsroman.

12:47 p.m.  
Blogger HPL said...

Rødm!
Takk for den.
Det store for meg var å stå på samme scene som Per Knutsen. Jeg hadde et skikkelig I'm not worthy-øyeblikk.
Min samtale med Gaarder gikk som følger: (håndtrykk) "Hei, det er Jostein!" "Hans Petter."
Og om boka mi handler om kjærlighet ... Ja, den gjør vel det - og samtidig ikke. Den handler om kjærlighet på en litt skummel måte.
Å, er vi ikke kryptiske i dag!

3:31 p.m.  
Blogger Espen said...

"Kvalitet" er et et ord jeg i utgangspunktet sliter med å ta seriøst. Og etter å ha deltatt litt på "jeg, Posten og Kvaliteten", så er ordet bare lattervekkende.

Eg slit med tidsskift. På same måte som eg slit med kommentatorspaltene i avisene. Det vert dei vise som liksom poserar, ofte så mykje at saka forsvinn i blomstrande formuleringar og jakte på å stå fram som klok.

La meg være konkret i forhold til det jeg har vært borti i Syn og Segn hft. 2. Voldtekts-
stoffet er bra. Men er det aktuelt?

Artikkelen til Fossen er dvask og fjern. Er det liksom stort at Fossen sier noe fint om annet enn Oslo. Jeg savner en dekning av Fusa-kongen som får fram ulike stemmer i Fusa-bygdene.

Ingebjørg Vamråk-art. er elendeg. Ufokusert og med uklar omgrepsbruk (nestn som om eg skulle ha skrive han sjølv).

Til noe er det berre baksida som står til gull!

11:58 p.m.  
Blogger Ragnfrid Trohaug said...

Fossen og Vamråk har jeg faktisk ikke lest ennå, så de to kan jeg ikke kommentere. Når det gjelder voldtektssakene mener jeg det er en merkelig innvendig å komme med om de er aktuelle. Aktuell på hvilken skala og i forhold til hva? I følge tallene som kommer fram i artikkelen fra Sør-Afrika mener jeg man kan si at, ja, dette er aktuelt, og nei, de færreste i Norge har fått det med seg at å leve i Sør- Afrika også innebærer en stor risiko for voldtekt.. Den svenske artikkelen om voldtekt kvinner hadde et godt fokus, som kunne blitt utnyttet bedre og tatt til mer interessante høyder.
Selv var jeg mest betatt av Aslaug Vaas artikkel om "Valborg i Nyksund". Denne hadde en vakker imperfeksjon der den vandret mellom litteratur, kunst, geografi og mennesker, i tillegg til at den stiller spørsmål ved kunstnerens rett til å bruke vanlige mennesker til kunsteriske formål, og på måter som modellene/objektene for kunsten, ikke er blitt forespeilet.
Jeg er enig i at tidsskriftet som sjanger har et problem og en tendens til å falle i posør-rollen, noe som det siste Vinduet er et strålende eksempel på. Men det er nettopp det jeg mener dette nummeret av Syn og Segn ikke gjør.
Espen, hva synes du forøvrig om nye Demo, som fikk skryt på lederplass i Dagbladet? Er det blitt for jålete?

11:31 a.m.  
Blogger Espen said...

Jeg leser ikke demo (og etter den famøse listen er interessen for den gjengen enda lavere).

Det er uhorvelig viktig å løfte seksualisert vold høyere opp på dagsorden. Men historien til Smith har jeg hørt på norsk radio for mange år siden (den er veldig sterk). Det er et veletablert faktum at Aids er vondt og vanskelig. Men jeg mener et TIDSskrift må ha et perspektiv som gjør det aktuelt i lesende tid. Det makter ikke Syn og Segn.

Skal kikke på Vaa (og resten av heftet).

Håper du har en arbeidssom og fortreffelig søndag!

2:48 p.m.  
Blogger synnik said...

hei. kaster meg inn i tidskriftdebatten. oge er enig ragnfrid, Vaas artikkel er kjempefin; kunstnere som er så forelsket i (seg selv) og sine egne ideer er et velkjent fenomen, særlig gjelder dette "folk i tiden", gjerne i Byen, som er opptatt av dekonstruksjon bare ikke på seg selv. Tenkte på Martens/Goksøyr da jeg leste den: mer stereotypt bilde på "politiske aktivister" skal man lete lenge etterog en totalt manglende evne til å forstå at alle mennesker er mer, eller kanskje mindre, men i allefall ikke bare det de hadde tenkt ut på forhånd! Det der burde vært tatt tak i......
tilbake til tidsskrift: mitt store ankepunkt er at de ofte inneholder for mange kjedelige artikler som jeg ikke gidder å lese (så hvordan kan jeg vite at de var kjedelige?) Siste Syn og Segn er ikke blant de værste i så måte, Samtiden er for eksempel ofte langt værre - Vinduet leser jeg ikke - men, hvorfor er det sånn? Kanskje mer aktualitet er svaret, men jeg føler det er noe mer..... bakerst i syn og Segn er det imidlertid en kritikk av Syn og Segn (et pluss!)

3:35 p.m.  
Blogger MGL said...

For det første: jeg mener at hele poenget med tidsskrifter er å kunne ta opp saker som har stor viktighet, men lav nyhetsverdi. Dvs: de selger ikke aviser, men er sinnsykt viktige allikevel. Nettopp slike ting som AIDS/voldtekt er det at tidsskrifter er et mye bedre forum til å ta opp. Samtidsanalyse gjør seg rett og slett dårlig på tv og i dagspressen. Det samme gjør filosofi, litteratur, etc. etc.

Altså så er mangel på aktualitet egentlig en dårlig innvending. Det er nettopp det at tidsskriftet er et rom der man kan ta opp ting som ikke er "aktuelle" men som likevel er det, som gjør det verdifullt som sjanger.

For det andre, så er det å klage over tidsskrifters innhold vel mer en kritikk av spesifikke tidsskrifter, eller spesifikke numre av et spesifikt tidsskrift. Å kritisere tidsskrifter generelt er vel å ta litt hardt i, er det ikke?

Jeg synes at tidsskriftene i Norge varierer stort i kvalitet. Ikke bare fra blad til blad, men fra nummer til nummer. Det som er helt tydelig, er at tidsskrifter bør og kan være et essensielt tilskudd til dagspressen etc. Å kritisere på bred front holder ikke.

5:38 p.m.  
Blogger Espen said...

De er jo forskjell på å være aktuell og på å være dagsaktuell. Jeg mener tidsskifter bør være det første.

Hva skal du gjøre om du vil flytte en stein?
Svar: Ta hardt i.

Er det ikke nå på tide å begynne å rokke på de steingjerder som beskytter middelklassesauene på de statssubsidierte "meningsbærende" teigene?

6:36 p.m.  
Blogger Espen said...

Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.

9:00 p.m.  
Anonymous synnik said...

at de skal være aktuelle impliseres vel i selve navnet - tids-skrift- og de fleste ser jo ut til å forsøke å forholde seg til aktualiteter. Samtiden har altså understreket dette forholdet ytterligere i sitt eget navn. om de er aktuelle går imidlertid ikke så ofte på sak - men kanskje mer på perspektiv. Når voldtekt reaktualiseres i tidsskrift bør perspektivet være nytt, uvanlig eller kanskje motstrøms for at jeg skal fristes til å lese. Ofte syns jeg det er dette det skorter på; mange tidskriftsartikler skorter her (og nå mener ikke jeg den til C. Smith; den er god og sjokkerende, selv om den forsåvidt er gammel og saken har hatt brde omtale i P2 for over et år siden): det blir fort "mellomfagsoppgaver", flinke, greie, men ellers ganske uinterressante.
ps. nok en gang mener jeg ikke dette gjelder spesielt for Syn og Segns siste. Og: Marta Nordheim gjør en artig analyse av Øystein: han representerer bruddet med bygdedyret! Og veltar seg i drit!

9:05 p.m.  
Blogger ErikB said...

Jeg synes artikkelen til Hadle Oftedal Andersen er veldig interessant. Han finner de historiske røttene som ligger til grunn for motsetninger. Heller Fosse, Hauge og Vesaas, enn Borgen, Brekke og Kjærstad....

Jeg liker utsagnet: Den norske urbaniteten er bare så vidt urban nok til å berøre danskar.

Fint at det er noen som tør å stille spørsmålet om Knausgård, Ullmann, Ørstavik, Fosnes Hansen og Loe er kvalitet, selv om det er "suksesslitteratur"... er det bra nok?

neppe..

11:35 a.m.  
Blogger synnik said...

Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.

12:48 a.m.  
Blogger synnik said...

den individualiserte organiseringen av skrivingen kan nok være den som gjør at tidskriftene blir som de blir; på godt og vondt. Det gode er at folk skriver forskjellig og lar forskjellighte være et poeng (bla.a) det som er dumt er at artikler mangler følelse av felles sak eller felles retning; som gir meg en grunn for å lese. får ote bare følelse av at folk skriver for seg selv, med mindre de bedriver politisk propaganda.

12:59 a.m.  
Blogger Susanne said...

Til noget synnik siger i sin første kommentar:

Hvornår bliver græsrødderne trætte af at disse hinanden på ikke at være ægte nok? Hvilket hold spiller synnik for selv? The Real IRA?

8:20 p.m.  
Anonymous synnik said...

susanne: jeg vet ikke hvem du henspeiler på som "grasrøtterne", muligens gjelder det meg når jeg er med i attac. hva gjelder "ekthet" er jeg heller ikke helt med. Min kritikk av Martens/Goksøyr- prosjektet (ennå helt uformulert andre plasser enn her) var kun basert på en følelse av at de to (kunstnerne) på forhånd hadde tenkt ut et prosjekt med et uttrykk som blant annet inkluderte levende mennesker - prosessuelle og interaktivt-skapende individer (og absolutt ikke sluttprodukter). kritikken gikk på at dette ikke var medtenkt i prosjektet; hvilket , etter min mening, gjorde prosjektet mindre interessant enn om de hadde gjort det. Ikke mer ekte, men bare mer levende. Istedet ble det et fastlåst og uinteressant bilde av noe de kalte kunst. Det samme problematiserer Vaa. Og hun - du har gjerne lest det - problematiserer hvordan kunstnerne ganske ukritisk satte likhetstegn mellom egne erfaringer og erfaringene til en femti år eldre kvinne fra en helt annen del av landet - som om skam er en essensiell størrelse. krititikken handler ikke om ektehet, eller om mangel på det. men om etnosentrisme. og mangel på nysgjerrighet.

9:43 p.m.  
Anonymous Trygve said...

Bare en liten kommentar:

Rart ingen nevner Johan Dragvoll sitt essay om litteratur og
rett som er en super innføring til en av de mest
interessante forskningsfeltene innenfor
litteraturvitenskapen.

Han har jo skrevet om det også her..

http://www.prosopopeia.uib.no/P199/liland.html


T

4:43 p.m.  

Legg inn en kommentar

<< Home