fredag, mai 20, 2005

Vann av Trond Davidsen, artikkel i dagens Klassekampen

Her er artikkelen jeg har på trykk i dag i Klassekampen, så om du ikke har KK tilgjengelig er det bare å lepje i seg.

I et lynglimt mellom trærne så jeg vann.


Noen bøker lister seg på tå, men krever allikevel å bli hørt av alle sanser. Vann av Trond Davidsen er ei slik lavmælt bok jeg sperrer kroppen opp for.

Jeg sitter i en kinosal på den walisiske landsbygda en gang på tidlig nittitall. Det er filmklubb, jeg har rydda stoler og tatt billetter sammen med Esko og Sjoukje, vi har fine t-skjorter med St. Donat´s Art Centre på, vi er sytten år og jobber som frivillige på det lokale kultursenteret, som samarbeider med skolen vår. De gamle murveggene damper av fukt, og jeg sitter urolig på stolen. T-skjorta har en lapp som klør i nakken, og jeg lurer på om jeg har gjort det riktige. Jeg har nettopp bytta bassenget mot kultursenteret, jeg har blitt kulturhusperson istedetfor livredder; stemmen til den spreke mattelæreren som forsøkte å lære meg eskimorulle dirrer ennå i hodet. Jeg strammer magemusklene i kinomørket, filmen har ikke begynt, jeg kjenner etter at underhudsfettet ikke har økt siden sist uke, siden jeg slutta, for kanskje er det en mental greie, kanskje skifter kroppen form i det man begynner å tenke annerledes, i det man lar seg omfavne av batikk og kunstfilm og rydding av kulturstoler, gjennomgår kroppen en enrdring det er umulig å motsette seg. Jeg tenker på kroppene til Sjoukje og Esko og lurer på om de alltid har vært mjuke i kantene, eller om det var Art Centre som laga mjuke linjer og folder i huden.

Prosperous Books
Jeg skjønner ikke mye av det de sier, jeg kan engelsk, vi leser gammelengelsk i timene, Shakespeare i orginalspråk terper jeg på, pugger griseslang fra middelalderen, men ordene glir i hverandre på lerretet. Jeg skjønner nesten ingenting, men er for første gang ikke urolig over å ikke forstå. Ordene glir gjennom meg, og filmen opphører å være todimensjonal. De nakne kroppene med gammelengelsk i munnen, kommer ut i salen, de står ved siden av, bak og foran meg. For første gang opphører en film å være film for meg. Prosperous Books av Peter Greenaway varsler at det kommer nye tider, nye opplevelser som ikke nødvendigvis har med selvutslettende selvkontroll i kajakken og bassenget å gjøre. Kunst som fyller tredimensjonalt, og som får meg til å glemme treningsskjema og stramme muskler.

Lavmælt bråk
Jeg liker bøker som speiler det stramme, og likevel åpner store flater for sansning, jeg liker forfattere som skriver ting man ikke forventer av dem.
Folk vet hvem han er, i Bergen vet i alle fall folk hvem han er. Han er høylytt, debutboka Triggerhappy var høylytt, og folk har høylytte meninger om Trond Davidsen. Folk forventer bråk som i debuten, eller pussighet som i andreboka Erkki Murole. Så gir Trond Davidsen gir ut Vann i 2001. Boka sender meg rett inn i tidligere tider, til mine første opplevelser av kunst som noe flersanselig og like kroppslig som beinhard fysisk trening. De andre reagerer med, hvis de reagerer i det hele tatt da, undring. For Vann er lavmælt og annerledes enn det man forbinder med Davidsen. Hovedpersonen Rachel er en treningsnarkoman, dyktig svømmer, langt fra hedonistiske Thea i Triggerhappy, og en tilsynelatende meget fjern slektning av Erkki Murole. Fra boka med samme navn. Vann har en stille, men insisterende tone. Den minner meg om ei jente jeg jobbintervjua en gang. Hun hadde den laveste stemmen blant søkerne, men hun hadde en tydelig tilstedeværelse. Det var autoritet i denne neddempa stemmen, akkurat som i Vann.
Denne romanen bølger stillferdig, men samtidig dramatisk, mellom svømmehallen og konkurransesvømmeren Rachels strenge treningsrutine, og barndomsminnene fra somre ved vannet et sted i Hellas. Davidsen glir inn og ut av de to tidsplanene, historiene smelter sammen til ett, og de to ulike fortellerstemmene, som begge tilhører Rachel, bare Rachel i to ulike aldre, utfyller og komplementerer hverandre. Rachel er meget ensom, og individualidretten understreker denne ensomheten. Det er likevel tydelig at hun søker etter et fellesskap. Boka kommer hele tida tilbake til et sånne som oss, mot et sånne som dem, samt vi og jeg. Jo mer Rachel nevner oss, jo lenger blir distansen til hennes medsvømmere og familie. Det understreker hennes ensomhet, hun er bare et jeg på svøm mot en enda større ensomhet. Hun minner meg om min egen romankarakter fra samme år, nemlig Jo fra Frå null til no. Også hun en kontrollert treningsnarkoman av ei jente, med ønske om orden, system og oversikt. Begge disse karakterene holder ut armene for å samle trådene sammen, men alt de får tilbake er en vase med uløselige kjerringknuter. Jeg ser på dette slektskapet og undrer meg over hvordan Davidsen har klart å skildre jentesinnet med slik presisjon.

Flertydig sansing

Jeg hater ordet tekstur, det minner meg om en middels dårlig kunstkatalog med art crap-språk opp og ned og i mente. Likevel kommer jeg ikke unna ordet tekstur når jeg snakker om Vann. Allerede da jeg tok i coveret for første gang, ante jeg at denne boka skulle fylle mer enn bare en sans, for det var noe med, ja, teksturen. Omslaget er glatt og mørkt, med et par svømmebriller som ikke er konkurransesvømmerens Arena- eller Speedobriller, men som likner mer på briller for dypdykk i Nordsjøen. Det er et illevarslende cover, et subtilt frampeik og en påminnelse om at de beste designere er de avanserte leserne. For dette er ikke ei bok som verken i utseende eller innhold brøler i feite typer og Rema-slagord, dette er streng og flytende, ei stram og nevrotisk fortelling, som farer faretruende stille gjennom handlinga. Den holdes stramt sammen av en hovedperson med et enormt kontrollbehov. Strengheten i forhold til treningsrutiner og egen tankegang speiles i setningene, ordvalget og gjentakelsene. Dette kontrollelementet, denne rigiditeten står i kontrast til vannets flytende egenskaper. Man skulle tro at vannet stod for noe dionysisk, ukontrollerbart og uregjerlig, ikke for den appolinske strengheten som Rachel utviser. Man tenker kanskje på svømming som noe utflytende, flytende, mens her er det uttrykk for noe meget ordna og stramt. Konkurransesvømming er en av de mest systematiske og rigide idrettene som finnes. Hvert tak, hver bevegelse og hver pust skal være planlagt, kontrollert og rytmisk. I det flytende elementet er det ikke rom for at alt bare flyter, det må flyte på en bestemt måte.
Denne strengheten er som det sterke vannatomet selv, hydrogenet og oksygenet som VIL være sammen, og dermed lager den sterke bindinga H2O. Jeg leser boka og kjenner at pusten min går i crawl. Til forskjell fra Davidsen og Rachel var jeg aldri en fremragende svømmer, men metodisk, spenstig og innbitt nok til å lære meg den taktfaste crawlen skikkelig før jeg la opp som livredder. Vann tar med seg pusten, lukta av klor stiger opp i nesen, jeg krøller tærne slik jeg alltid gjør i en offentlig dusj, hvis jeg har glemt badeskoene. Romanen fyller hele rommet, beslaglegger alle sansene.

Nevrosen
”For når jeg kommer inn i dusjrommet, da har badevaktene allerede gått over gulvene og veggene, med høytrykksspyler. Da har vannet og rengjøringsmiddelet fra høytrykksspyleren vasket vekk flass, håravfall, små skorper med hud fra badegjestenes føtter, hudpartikler fra ryggene og armene deres, kjønnshår, svette, små dammer av urin og kanskje utflod og menstruasjonsvæske, ørevoks, skitten såpe og sjampo, fotsopp, neglesopp og alle slags bakterier. Når jeg kommer inn i dette rommet, da er alt dette spylt bort og ned i sluken i gulvet. Det er helt rent her inne.”
Beskrivelsene er nøyaktige og nitidige. Renselsesprosessen skildres med en slik presisjon og tydelighet, at jeg tar meg i å gjenta bevegelsene som Rachel gjør. Langsomheten og den overdrevne nøyaktigheten i hovedpersonens gjøremål krever skriverens og da også leserens tolmodighet. Som leser går jeg med på hver nitidige observasjon, hver nøye gjennomtenkte og veloverveide handling. Ikke minst nikker jeg enig når Rachel desinifserer solsengen, hopper rett fra skoene og opp i badesandalene, vrir seg over damene som sitter med sine overgrodde kjønn rett på trebenken, enda det står at man skal bruke håndkle. Kan hende det bare er meg, men disse svømmehallsnevrosene og tvangshandlingene er så åpenbart riktige. Det eneste punktet, den eneste gangen Davidsen mister meg, er når han lar Rachel sitte på doringen i svømmehallen. – Nei! – Nei! Roper jeg. Sånne som Rachel står med stramme, trente lår og tisser på huk ti centimeter over doskåla. Sånne som oss sitter aldri.

Jentesinnet
Mange kvinner og menn skreik seg stemmeløse da Triggerhappy kom. Kanskje fordi Davidsen var breial i intervjuene og sa at han skreiv så jævlig godt psyken til en kvinne. Folk hata og elska den boka, folk jeg stoler på hata den boka, folk jeg, ja, la oss si hater, elska den boka.
Jeg satt på Svalbard da boka kom, jeg fikk dagene til å gå med turisinformasjon, turer med rifle på ryggen, svømming og biblioteksbesøk. Jeg kjente verken Davidsen, eller de folka som jeg seinere kom til å stole på. Kanskje var det mangelen på urbanitet og suget etter hjembyen Bergen, som gjorde at jeg slukte den boka på sofaen i rifle-land. Eller kanskje var det fordi den rett og slett var god i all sin outrerte hedonisme. Aller best mente jeg portrettet av et ungt kvinnesinn var, og enda bedre er det i Vann. Davidsen har en så sylskarp og treffsikker portrettering av ungjenta Rachel, at hvis jeg ikke hadde trodd at det var mulig å skrive om andre kjønn enn sitt eget, hadde jeg beskyldt ham for å ha en skygge-skriver. Jeg er glad for at Davidsen skriver om kvinner, og skriver så godt om dem. Boka kunne fort fått merkelappen typisk norsk kvinnebok. Nå blir den typisk utypisk Davidsen.
Han ser Rachel klart. Han lar henne speile seg i vannflata, speilbildet er klart, men allikevel ser hun ikke det forfatteren ser skal komme. På tross av alle ritualene, og nøye gjennomtenkte handlinger, ser hun ikke seg selv klarere. Lavmælt skildrer han en vindrikkende mor med ansvarsvegring, og barnet som tar ansvar. Mora skriver om vann, og flytende væsken er viktig, både i form av vannpoesi og vin. Middelhavspassasjene hvor mora opptrer er det ro, en annen flyt, en flyt som ikke finnes i de strenge bassengscenene. Men roen er bare tilsynelatende, som leser aner jeg krusning på vannet og den nært forestående katastrofen. Bildene er kompakte og lett lesbare: ”Fryser du mamma, fryser du? Vil du ha et pledd over deg? Ja? Jeg skal hente pleddet til deg, sånn at du ikke fryser.” Likevel blir de ikke for banale og enkle. Troberg sa i sin anmeldelse i Dagbladet samme år, at romanen var mager og uten innhold under overflata. Trohaug i Klassekampen sier i år at romanen er mager, men pregnant og fylt til kanten. Her er det både et troverdig portrett av en ung, systematisk og streng kvinne, samt en subtil kritikk av voksne som abdiserer og sier takk for skiftet.
Vann er en velbrukt og nærliggende metafor; vannet som et middel og bilde på erkjennelse, vannet skjuler og gir klarhet. Davidsen gir den nytt innhold og ny flyt. Det skvulper av vann, det er stille og rolig, men noe dirrer under overflata, noe forferdelig skjer. Noe forferdelig må skje i dette strenge farvannet. Selvfølgelig har det med vann å gjøre, et slags: havet gir og havet tar.
Vann gir. Jeg tar.

3 Comments:

Anonymous Anonym said...

leste den i papirutgaven, tett anført av kyllingmiddagen, men selv om jeg allerede hadde vann i munnen, veldig veldig bra igjen.

hilsen
silje

1:06 a.m.  
Anonymous Øyvind Røst said...

Fin lesning av Davidsen. Jeg tror mange vil få lyst til å lese boka.

9:47 a.m.  
OpenID bharfot said...

Jeg fatter at dette er lenge siden og at du kanskje ikke følger bloggen din engang, ikke finner kommentarer på de gamle postene, men hvis du gjør det vil jeg bare si at dette er helt fantastisk skrevet.

4:32 p.m.  

Legg inn en kommentar

<< Home