tirsdag, mai 31, 2005

Når unge folk må skrive om deg på sidemålseksamen

Eg kjenner at no har eg nådd målet, eg kan pakke saman og kvile på bokstavane. Nett no sitt utrangla russ i det ganske land og sveittar over ressursheftene sine og forsøker å finne på noko vettugt å seie om teksten til Ragnfrid Trohaug, i tilfelle dei får ei oppgåve der denne teksten kjem til nytte under sidemålseksamen. Eg kan ikkje tenkje på noko gjevare for ei som er oppvoksen med stilbunkar og norsklektormor.

søndag, mai 29, 2005

Å være kjent for å skrive for unge folk!

Worth to mention: Dette selskapet er det helt greit å være i, sjekk sida til Lier Videregående.

Å skrive for unge folk

I innspurten:
Nei vent, [...] lønner seg å gå tilbake[...] er løysinga. Betre, dobbelt, konkret og dobbelt samstundes.

lørdag, mai 28, 2005

Koko-koko-korokokokkoko

Rolf Sagen 28.05.05.

torsdag, mai 26, 2005

Nynorsksynx3 i Dagsavisen

Fødd nynorsking?
Litterær nynorsking?
Vestlandsk språkrådnynorsking?

I Dagsavisen i dag kan ein lese at Lomheim meiner geografi og vestlandslynne har avfødd det typiske nynorske blikket, Nilssen er stolt av å vere fødd nynorsking, men lei av å snakke om det, og Trohaug ser på seg sjølv som kvalmt postmoderne, der ho sjonglerer mellom bokmål, nynorsk, engelsk, tysk og spansk.

Tengo que irme, weil ich arbeiten muss now.

mandag, mai 23, 2005

Vindauga i matsalen vender mot fjorden

[...]

Eit barn skader seg. Mora søker hjelp hos presten.

Middelalderprest [...] Du vil intet annet enn true fram viljen din hos Gud, du Ragnfrid, med alt du har bedt og fastet. Kan det undres det, at det lite har hjulpet?

Mette Karlsvik Vindauga i matsalen vender mot fjorden, s. 45 (2005).

fredag, mai 20, 2005

Vann av Trond Davidsen, artikkel i dagens Klassekampen

Her er artikkelen jeg har på trykk i dag i Klassekampen, så om du ikke har KK tilgjengelig er det bare å lepje i seg.

I et lynglimt mellom trærne så jeg vann.


Noen bøker lister seg på tå, men krever allikevel å bli hørt av alle sanser. Vann av Trond Davidsen er ei slik lavmælt bok jeg sperrer kroppen opp for.

Jeg sitter i en kinosal på den walisiske landsbygda en gang på tidlig nittitall. Det er filmklubb, jeg har rydda stoler og tatt billetter sammen med Esko og Sjoukje, vi har fine t-skjorter med St. Donat´s Art Centre på, vi er sytten år og jobber som frivillige på det lokale kultursenteret, som samarbeider med skolen vår. De gamle murveggene damper av fukt, og jeg sitter urolig på stolen. T-skjorta har en lapp som klør i nakken, og jeg lurer på om jeg har gjort det riktige. Jeg har nettopp bytta bassenget mot kultursenteret, jeg har blitt kulturhusperson istedetfor livredder; stemmen til den spreke mattelæreren som forsøkte å lære meg eskimorulle dirrer ennå i hodet. Jeg strammer magemusklene i kinomørket, filmen har ikke begynt, jeg kjenner etter at underhudsfettet ikke har økt siden sist uke, siden jeg slutta, for kanskje er det en mental greie, kanskje skifter kroppen form i det man begynner å tenke annerledes, i det man lar seg omfavne av batikk og kunstfilm og rydding av kulturstoler, gjennomgår kroppen en enrdring det er umulig å motsette seg. Jeg tenker på kroppene til Sjoukje og Esko og lurer på om de alltid har vært mjuke i kantene, eller om det var Art Centre som laga mjuke linjer og folder i huden.

Prosperous Books
Jeg skjønner ikke mye av det de sier, jeg kan engelsk, vi leser gammelengelsk i timene, Shakespeare i orginalspråk terper jeg på, pugger griseslang fra middelalderen, men ordene glir i hverandre på lerretet. Jeg skjønner nesten ingenting, men er for første gang ikke urolig over å ikke forstå. Ordene glir gjennom meg, og filmen opphører å være todimensjonal. De nakne kroppene med gammelengelsk i munnen, kommer ut i salen, de står ved siden av, bak og foran meg. For første gang opphører en film å være film for meg. Prosperous Books av Peter Greenaway varsler at det kommer nye tider, nye opplevelser som ikke nødvendigvis har med selvutslettende selvkontroll i kajakken og bassenget å gjøre. Kunst som fyller tredimensjonalt, og som får meg til å glemme treningsskjema og stramme muskler.

Lavmælt bråk
Jeg liker bøker som speiler det stramme, og likevel åpner store flater for sansning, jeg liker forfattere som skriver ting man ikke forventer av dem.
Folk vet hvem han er, i Bergen vet i alle fall folk hvem han er. Han er høylytt, debutboka Triggerhappy var høylytt, og folk har høylytte meninger om Trond Davidsen. Folk forventer bråk som i debuten, eller pussighet som i andreboka Erkki Murole. Så gir Trond Davidsen gir ut Vann i 2001. Boka sender meg rett inn i tidligere tider, til mine første opplevelser av kunst som noe flersanselig og like kroppslig som beinhard fysisk trening. De andre reagerer med, hvis de reagerer i det hele tatt da, undring. For Vann er lavmælt og annerledes enn det man forbinder med Davidsen. Hovedpersonen Rachel er en treningsnarkoman, dyktig svømmer, langt fra hedonistiske Thea i Triggerhappy, og en tilsynelatende meget fjern slektning av Erkki Murole. Fra boka med samme navn. Vann har en stille, men insisterende tone. Den minner meg om ei jente jeg jobbintervjua en gang. Hun hadde den laveste stemmen blant søkerne, men hun hadde en tydelig tilstedeværelse. Det var autoritet i denne neddempa stemmen, akkurat som i Vann.
Denne romanen bølger stillferdig, men samtidig dramatisk, mellom svømmehallen og konkurransesvømmeren Rachels strenge treningsrutine, og barndomsminnene fra somre ved vannet et sted i Hellas. Davidsen glir inn og ut av de to tidsplanene, historiene smelter sammen til ett, og de to ulike fortellerstemmene, som begge tilhører Rachel, bare Rachel i to ulike aldre, utfyller og komplementerer hverandre. Rachel er meget ensom, og individualidretten understreker denne ensomheten. Det er likevel tydelig at hun søker etter et fellesskap. Boka kommer hele tida tilbake til et sånne som oss, mot et sånne som dem, samt vi og jeg. Jo mer Rachel nevner oss, jo lenger blir distansen til hennes medsvømmere og familie. Det understreker hennes ensomhet, hun er bare et jeg på svøm mot en enda større ensomhet. Hun minner meg om min egen romankarakter fra samme år, nemlig Jo fra Frå null til no. Også hun en kontrollert treningsnarkoman av ei jente, med ønske om orden, system og oversikt. Begge disse karakterene holder ut armene for å samle trådene sammen, men alt de får tilbake er en vase med uløselige kjerringknuter. Jeg ser på dette slektskapet og undrer meg over hvordan Davidsen har klart å skildre jentesinnet med slik presisjon.

Flertydig sansing

Jeg hater ordet tekstur, det minner meg om en middels dårlig kunstkatalog med art crap-språk opp og ned og i mente. Likevel kommer jeg ikke unna ordet tekstur når jeg snakker om Vann. Allerede da jeg tok i coveret for første gang, ante jeg at denne boka skulle fylle mer enn bare en sans, for det var noe med, ja, teksturen. Omslaget er glatt og mørkt, med et par svømmebriller som ikke er konkurransesvømmerens Arena- eller Speedobriller, men som likner mer på briller for dypdykk i Nordsjøen. Det er et illevarslende cover, et subtilt frampeik og en påminnelse om at de beste designere er de avanserte leserne. For dette er ikke ei bok som verken i utseende eller innhold brøler i feite typer og Rema-slagord, dette er streng og flytende, ei stram og nevrotisk fortelling, som farer faretruende stille gjennom handlinga. Den holdes stramt sammen av en hovedperson med et enormt kontrollbehov. Strengheten i forhold til treningsrutiner og egen tankegang speiles i setningene, ordvalget og gjentakelsene. Dette kontrollelementet, denne rigiditeten står i kontrast til vannets flytende egenskaper. Man skulle tro at vannet stod for noe dionysisk, ukontrollerbart og uregjerlig, ikke for den appolinske strengheten som Rachel utviser. Man tenker kanskje på svømming som noe utflytende, flytende, mens her er det uttrykk for noe meget ordna og stramt. Konkurransesvømming er en av de mest systematiske og rigide idrettene som finnes. Hvert tak, hver bevegelse og hver pust skal være planlagt, kontrollert og rytmisk. I det flytende elementet er det ikke rom for at alt bare flyter, det må flyte på en bestemt måte.
Denne strengheten er som det sterke vannatomet selv, hydrogenet og oksygenet som VIL være sammen, og dermed lager den sterke bindinga H2O. Jeg leser boka og kjenner at pusten min går i crawl. Til forskjell fra Davidsen og Rachel var jeg aldri en fremragende svømmer, men metodisk, spenstig og innbitt nok til å lære meg den taktfaste crawlen skikkelig før jeg la opp som livredder. Vann tar med seg pusten, lukta av klor stiger opp i nesen, jeg krøller tærne slik jeg alltid gjør i en offentlig dusj, hvis jeg har glemt badeskoene. Romanen fyller hele rommet, beslaglegger alle sansene.

Nevrosen
”For når jeg kommer inn i dusjrommet, da har badevaktene allerede gått over gulvene og veggene, med høytrykksspyler. Da har vannet og rengjøringsmiddelet fra høytrykksspyleren vasket vekk flass, håravfall, små skorper med hud fra badegjestenes føtter, hudpartikler fra ryggene og armene deres, kjønnshår, svette, små dammer av urin og kanskje utflod og menstruasjonsvæske, ørevoks, skitten såpe og sjampo, fotsopp, neglesopp og alle slags bakterier. Når jeg kommer inn i dette rommet, da er alt dette spylt bort og ned i sluken i gulvet. Det er helt rent her inne.”
Beskrivelsene er nøyaktige og nitidige. Renselsesprosessen skildres med en slik presisjon og tydelighet, at jeg tar meg i å gjenta bevegelsene som Rachel gjør. Langsomheten og den overdrevne nøyaktigheten i hovedpersonens gjøremål krever skriverens og da også leserens tolmodighet. Som leser går jeg med på hver nitidige observasjon, hver nøye gjennomtenkte og veloverveide handling. Ikke minst nikker jeg enig når Rachel desinifserer solsengen, hopper rett fra skoene og opp i badesandalene, vrir seg over damene som sitter med sine overgrodde kjønn rett på trebenken, enda det står at man skal bruke håndkle. Kan hende det bare er meg, men disse svømmehallsnevrosene og tvangshandlingene er så åpenbart riktige. Det eneste punktet, den eneste gangen Davidsen mister meg, er når han lar Rachel sitte på doringen i svømmehallen. – Nei! – Nei! Roper jeg. Sånne som Rachel står med stramme, trente lår og tisser på huk ti centimeter over doskåla. Sånne som oss sitter aldri.

Jentesinnet
Mange kvinner og menn skreik seg stemmeløse da Triggerhappy kom. Kanskje fordi Davidsen var breial i intervjuene og sa at han skreiv så jævlig godt psyken til en kvinne. Folk hata og elska den boka, folk jeg stoler på hata den boka, folk jeg, ja, la oss si hater, elska den boka.
Jeg satt på Svalbard da boka kom, jeg fikk dagene til å gå med turisinformasjon, turer med rifle på ryggen, svømming og biblioteksbesøk. Jeg kjente verken Davidsen, eller de folka som jeg seinere kom til å stole på. Kanskje var det mangelen på urbanitet og suget etter hjembyen Bergen, som gjorde at jeg slukte den boka på sofaen i rifle-land. Eller kanskje var det fordi den rett og slett var god i all sin outrerte hedonisme. Aller best mente jeg portrettet av et ungt kvinnesinn var, og enda bedre er det i Vann. Davidsen har en så sylskarp og treffsikker portrettering av ungjenta Rachel, at hvis jeg ikke hadde trodd at det var mulig å skrive om andre kjønn enn sitt eget, hadde jeg beskyldt ham for å ha en skygge-skriver. Jeg er glad for at Davidsen skriver om kvinner, og skriver så godt om dem. Boka kunne fort fått merkelappen typisk norsk kvinnebok. Nå blir den typisk utypisk Davidsen.
Han ser Rachel klart. Han lar henne speile seg i vannflata, speilbildet er klart, men allikevel ser hun ikke det forfatteren ser skal komme. På tross av alle ritualene, og nøye gjennomtenkte handlinger, ser hun ikke seg selv klarere. Lavmælt skildrer han en vindrikkende mor med ansvarsvegring, og barnet som tar ansvar. Mora skriver om vann, og flytende væsken er viktig, både i form av vannpoesi og vin. Middelhavspassasjene hvor mora opptrer er det ro, en annen flyt, en flyt som ikke finnes i de strenge bassengscenene. Men roen er bare tilsynelatende, som leser aner jeg krusning på vannet og den nært forestående katastrofen. Bildene er kompakte og lett lesbare: ”Fryser du mamma, fryser du? Vil du ha et pledd over deg? Ja? Jeg skal hente pleddet til deg, sånn at du ikke fryser.” Likevel blir de ikke for banale og enkle. Troberg sa i sin anmeldelse i Dagbladet samme år, at romanen var mager og uten innhold under overflata. Trohaug i Klassekampen sier i år at romanen er mager, men pregnant og fylt til kanten. Her er det både et troverdig portrett av en ung, systematisk og streng kvinne, samt en subtil kritikk av voksne som abdiserer og sier takk for skiftet.
Vann er en velbrukt og nærliggende metafor; vannet som et middel og bilde på erkjennelse, vannet skjuler og gir klarhet. Davidsen gir den nytt innhold og ny flyt. Det skvulper av vann, det er stille og rolig, men noe dirrer under overflata, noe forferdelig skjer. Noe forferdelig må skje i dette strenge farvannet. Selvfølgelig har det med vann å gjøre, et slags: havet gir og havet tar.
Vann gir. Jeg tar.

mandag, mai 16, 2005

Being one of these ridiculously allergic creatures, I do not have the energy or immune system to appreciate the great whiff of spring. Instead of frantically jumping up and down in joy when I see a tree blossom or the lawn gradually turning green, I cry and wish I had learned from twenty tears (Freudian slip, I meant YEARS) of experience and got lost in April and May, rather than stayed home; why didn´t I visit family up north this time of year; alas! My aunt and my mother reports hail storms, snow and zero degrees Celsius. What joy a good shower of hail would have been! Or, even better, I could venture to some place south where spring has been present for months already.
However, history repeats itself and I never learn. I always endure the Bergen spring, y! AH! Madre mía! Me pongo enferma de….! secretly wishing and believing that next year would be better, always experiencing the opposite. Here is a list of things that have cheered me up in this contemporary allergic and brittle spring existence:

1. Stating the fact that I have 1022 songs on MY I-Pod (I know, welcome after. Better late than never is my response).


2. Realising that the remedy Active Defence infuses some energy into my hay fevered body.


3. Day dreaming about a lavish 30th birthday at X—mas. A flamboyant event, which requires a budget light years from ours.


4. Realising that it isn´t some record, but my boyfriend that produces the soothing guitar music.

5. Me breaking out in what I like to call: contemporary song, and then falling asleep, exhausted.


6. Reading again. Rediscovering the joy of reading just for the heck of it.


7. Enjoying John Erik Riley´s San Fransisco like a perfect cup of tea.

8. Drowsing in bed, dreaming of being given the task of writing one of these Guides and trying to decide on the city I´d like to write about. Boston or Seattle, eventhough I haven´t been either places. BUT I´D LIKE TO! Maybe San Josè or Buenos Aires, HOWEVER, definitely not Tegucigalpa. Or something German, since I love the German language too. Cardiff is too provincial. Birmingham? Do not think so. A week was enough, I guess. Manchester? I know, COPENHAGEN! WHY GO FAR AWAY, WHEN YOU CAN VISIT YOUR BROTHER? ZZZZ; falling asleep again.

9. Realising that the manuscript I´m frantically working on now, isn´t too bad.

10. Having the epiphany that I´m living with editor material. Martin, you´re an awesome, I repeat awesome reader!

11. feeling slightly better and getting all worked up by the thought of wearing my (blue coloured) national costume (minus the hat tomorrow. The celebration of our national day is rather silly, but all the same fun in an innocent and childish way. And above all, I feel sexy wearing my national costume.

torsdag, mai 12, 2005

Tormod Haugen seksti år i dag

Eg vil nytte høve til å gratulere Tormod Haugen med sekstiårsdagen 12.mai. Etter planen skulle eg ha halde eit foredrag på mini-seminaret om Haugen, som Norsk Barnebokinstitutt og Gyldendal arrangerer i lag i dag. Eg er ufatteleg lei meg for at pollenvåren og feberen hindra meg i å kome til Oslo, og at eg for første gong i livet har avlyst noko slikt. Eit plaster på såret for dei som møter, er at min gode kollega Per Olav Kaldestad kjem til å lese høgt teksten eg hadde om Haugen i Klassekampen tidlegare i vår. Så mens eg ligg her avsvimt og kortpusta, er det berre å lese om Tormod Haugen:


DET FINST BERRE EIN TORMOD HAUGEN
1
Eg kunne ha skrive om The Passion of new Eve av Angela Carter. Den hadde fått meg til å sjå godt ut, ein skikkeleg god tekst kunne blitt krysta ut av den boka som eg eigentleg ikkje liker. Eg kunne stått på høveleg avstand frå verket og kasta fram gode og mindre gode poeng i ein jamn rytme. Det hadde blitt ein fin tekst, attpåtil skeiv og feministisk. Eg vurderte det lenge, eg vil jo sjå godt ut. Men det er for billeg, dessutan hadde alle dei gode poenga eigentleg vore tjuvgods. Eg vurderer det enno. Det er skeiv og feministisk og uhyrleg rappkjefta eg vil vere.
Joakim.
Zeppelin.
Dei gjer meg ikkje særleg rappkjefta.

2
Det er nattmorgon.
Nettene var tunge av snø og drømmer. Mamma var der. Dagene var mørke av skyer. Mamma var der hele tiden.
Det er umogeleg å sove. Ei uro ligg mellom meg og svevnen. Eg vil ikkje vekke han som søv ved sida av meg. Han har ei god ro i ansiktet; men eg kjenner ikkje ro i kroppen.
Eg seier: -Nusen ti tusen, for å få vekk kjensla av uro.
Han gav opp. Satt der bare og ventet på det grusomme som måtte skje fordi han hadde satt seg på den brune flekken.
Berre det å vite at nokon andre tel inni seg og held pusten. Tanken gjorde meg trygg som barn.
Holde pusten til den første avsatsen der trappen svinger. Da hadde ikke flekken noe makt lenger. Dukke seg utenfor den farlige døren med farlige kikkehullet.
Et øye.
Et stort, skinnende stirrende øye som aldri blunket. Det så og så og så. Natt og dag. Det så på alle som gikk forbi.
Eg ligg i nattmorgonen. Det kjenst uhyrleg å skulle prøve, forsøke å vise kva skrifta til Tormod Haugen er i stand til. Korleis den holdt meg i handa. Den gongen. No.

3
Det byrja med ein diskusjon over søndagsmiddagen. Vi hadde gjester. Ikkje slike framandgjester som ein konverserer med på Skavlandsk vis. Vi hadde heimegjester, dei ein har overnatta på sofaen hos hundre gongar, dei som kjenner innsida og utsida betre enn ein sjølve. Eg åt curry saman med dei tre som kjenner Trohaug, Ragnfrid og Rettfrid, power suit, dongeri og pyjamas.
Det er trygt i slikt selskap.

4
- No må du risikere meir, Ragnfrid, sa den eine av Heimegjestene.
- Ja, no må du skrive om nokon som står deg så nære at du ikkje har munn for det, sa den andre.
Det er slitsomt med sånt selskap.


5
Det er vanskeleg å skrive om den gode boka, den lågmælte teksten, den som ikkje skrik så høgt. Den som står for seg sjølv, men ikkje skin på openbert vis. Teksten som tar inn dei som inviterer seg sjølve på kaffi; den teksten som brenn i skolten mens ein les.


6
Dei sa det eg har tenkt lenge. At eg må skrive om Tormod Haugen.
Eg anar ikkje korleis eg skal skrive om Tormod Haugen.

7
Eg elskar Tormod Haugen. Eg veit ikkje om det er stovereint å elske Tormod Haugen.

8
Det hender eg held eg føredrag om ungdomslitteraturen før og no. Då har eg alltid ein litt artig kommentar om den pedagogiske syttitalslitteraturen. Eg dramatiserer korleis eg som unge heldt meg for øra då mor mi kom med enno ei bok i ”Alle Vi”-serien.

9
(henda opp mot hovudet, fortvila uttrykk i auga, høg stemme): - Mamma eg orkar ikkje fleire av desse ”no skal mamma og pappa-skiljast”-bøkene.

10
Eg har aldri sett på meg sjølv som skilsmissebarn.

11
Eigentleg er ”alle vi” ein vakker tittel på ein bokserie. Alle vi. Eg har gjort narr av ”Alle Vi”-serien, men eg har aldri gjort narr av Joakim, Zeppelin.

12
Eg sette meg ned meg Nattfuglane først. Den kom det året eg blei fødd, brør mine las den kanskje det året, kanskje litt seinare. Men dei hadde Alle Vi-utgåva. Eg arva den, og sette alle bøkene i serien etter kvarandre i bokhylla; oransje og blå, komplementære fargar i rad. Eg las den kanskje i –85, eller eg veit eg las den i –85. På den tida hadde eg eit raudt skrivehefte med linjer, der eg skreiv ned alle bøkene eg las. Tittel, forfattar, årstal, sidetal og forlag. Nesten alltid berre det. Av og til ein liten kommentar.

13

Tittel: Nattfuglene
Forfatter: Tormod Haugen
Sider: 133
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Utgivelsesår: 1975
- Bra på en trist måte.

14
Joakim stod i entréen igjen.
Støvlene til pappa var der. Finskoene også. Treskoene var borte. Da hadde han ikke gått så langt. Frakken hang der. Skinnjakken også. Det var vindjakken som manglet. Den brukte han når han skulle ekstra langt.
Tresko og vindjakke.
Kort og langt.
Det passet ikke.

15
Eg var også lita og god på leiting.

16
Eg sette meg ned ein tysdagskveld for å lese Nattfuglene på nytt. Eg trudde eg skulle forske i eit stykke viktig, norsk barnelitteratur.

17
Forske? Rett høgre-
Meir grine tenkjer eg.

18
Det stod inga åtvaring på boka: ADVARSEL: TØFFE OG SENSITIVE VAKSENSJELER MED GODT MINNE OG SANS FOR POESI, KJEM TIL Å GÅ NED FOR TELLING NÅR DEI LES DENNE BOKA.

17
Det er 2005, det er tretti år sia Nattfuglene kom i førsteopplag, det er tre tiår sia. Det er ein heilt vanleg tysdag og kjærasten min finn meg hulkande på sofaen, med Nattfuglene i fanget.

18
- Kva er det? Spør han redd, og stryk meg over kinnet.
- Joakim, og så, og så, og så faren til Joakim, hulkar eg.
Eg gjer meg ikkje forstått, eg veit ikkje om eg nokon gong kan formidle korleis det er å bli kasta attende til kjensla av å lese bøkene om Joakim.

19
Eg trudde eg skulle ha avstand no, tjue år med avstand til lesinga og Joakim. Eg blir slengt rett tilbake. Det er ikkje det at teikninga frampå liknar far min, og jakka Joakim har på seg, ser nett ut som ein syttitalsjakke eg var belemra med heile første del av åtti-talet. Det er det også.
Men det er noko anna.
Noko som eg ikkje har ord for.

20
Fargen på desse bøkene er oransje syttitals: Faren til Joakim har nerveproblem, mora vil ta utdanning, men arbeider i ein kjolesalong for å forsørge familien. Far til Sara drikk, barnevernet er etter Roger, bror til Sara, og Julie-mora er åleine. Ein kan smile av det om ein vil. Eit ideologisk prosjekt likt alt det andre i samtida, kan ein seie. Det seier ikkje eg. Kan hende trong ein ikkje pakke så mykje samfunnsproblem inn i ein enkelt roman. Kanskje er det heilt greitt her, for det er ikkje det som ber bøkene. Romanar i same serie, som til dømes: Innbruddet på Møllestua Kafè, Kampen om Juniorklubben, Gråt da vel og Vi må stå sammen, var slike ideologiske prosjekt som ikkje har stått seg. Eg hugsar at eg likte dei då eg las dei, men ikkje slik eg likte Tormod Haugen sine bøker. Den gongen visste eg ikkje at det var noko smileframkallande syttitals ved mange av titlane i Alle Vi-serien, eg visste berre at dei ikkje gjekk i blodet som Nattfuglene, Joakim og Zeppelin.


21
Ein sjeldan gong fell kart, terreng og språk saman.

22
Teknisk sett er eg visst skilsmissebarn.

23
Det er noko ein berre kjenner. Eg fekk ei særmerkt kjensle av å lese Tormod Haugen. Den gongen visste eg ikkje kva det var. Visste ikkje anna enn at eg kjente igjen uroa, orda rann inn som oppklarande bensin på mitt eige bål. Ein treng ikkje snakke med dei levande vaksne som uansett ikkje rår over situasjonen. Ein kunne gå til Tormod Haugen.

24
Eg gret så hardt som eg ikkje har gjort på aldri så lenge, eg forbannar at eg gjer det, for det er berre ei bok, og eg skal ha ein slags distanse til det heile. Dessutan er teksten til tider litt for høgstemt, litt for poetisk. Svulstig vil nokon seie.

25
Om natten drømte han om lommetørklær med røde øyne og svarte vinger som kom etter ham og skrek og skrek.
Så var mamma der igjen.
- Hva er det med deg? Spurte hun bekymret.
Han ristet på hodet.
Ingenting.
Bare en drøm.

26
Sjølv om faren til Joakim levde, fann eg ein heim i historia. Bitar av språk eg kunne bruke til å forstå.

27
Heiter det enkebarn? Eller berre farlaus?

28
Det er klart det er høgstemt. Det er klart eg gret.
Ei påminning.

29
(Det ordnar seg på eit vis for Joakim, faren og dei andre i gata. Men ikkje på Egner-vis. Det ordnar seg som konsekvens av at det har gått galt. Kanskje kjem barnevernet og tar Roger, kanskje er det best slik. Foreldra til Joakim kjem ikkje til å finne attende til kvarandre, men det er greitt. Det er summen av alt som gjer at det må vere slik. Men mora skal utdanne seg mer, og faren taklar arbeidet i bokhandel betre enn det å vere lærar; han er ikkje hoppande lykkeleg. Han er forsiktig lykkeleg. Det held for meg. For Joakim).


30
Men det er ikkje klart at teksten står seg gjennom alle desse åra. Det er ikkje klart at den framleis verkar. Det går ikkje an å sjå Jul i Skomakergata eller lese Aurora lenger. Men det går an å lese Nattfuglene, Joakim og Zeppelin. Det går an å halde fram Tormod Haugen.

31
Ei av dei få andre bøkene eg hadde sett kommentar under, i min høgst privat initierte leselogg frå barneskolen, var Zeppelin av Tormod Haugen. Den fanst i huset vårt i fleire utgåver. Mor meinte vi burde lese, og kontrollen med kva slags bøker som fanst i heimen allereie, og kva slags som ikkje gjorde det, var ikkje så god. Det var godt å for ein gongs skuld ikkje arve eller dele, men ha si eige bok. Mi utgåve var bokklubbutgåve, brør mine delte den utgåva frå Alle Vi-serien. Boka var grøn og sommarleg på utsia. Kommentaren min var, sitat: - Veldig rar bok. Veldig rar.

32
Så rar at eg har tenkt på den mange gonger sida. Det var den som ga starten til opninga i min eigen debutroman, og det var den boka som lærte meg at ein fragmentert roman med kapitlar på berre ei linje, også er roman. Eg uttalte visstnok under lesinga av Zeppelin at det ikkje var ei ordentleg bok. Mor mi lurte på kva som fekk meg til å seie det. Eg skal ha vist henne kapittel 96:

96
Noe eget.
Ikke Ria. Ikke Otto.
Ikke Martin. Ikke Eva.
Noe eget.
Noe Nina.

33
Eit eige kapittel! Ikkje verbal i setningane ein gong! Eg kjempa med å like Zeppelin. Den glei ikkje unna som smør. Det var difor eg likte den. Den hadde piggar eg kunne bryte meg mot.

34
Det skjer ingenting i Zeppelin. Påstanden kunne vore slik. Alt som skjer i Zeppelin skjer i feltet rundt teksten, det over og under og i mellom. Difor skjer det så mye i Zeppelin.

35
Eg takkar Tormod Haugen! Gyldendal! Slik tru på lesaren! Med von om at ei lita jente evna å fylle hola i teksten sjølve. Måtte barne- og ungdomslitteraturen tore like mykje no! Og forlaga (!!!!!), bokklubbane (!!!!!), redaktørane (!!!!!), forfattarane (!!!!!)

36
Eg veit ikkje om dette gir meining i det heile. Det er vanskeleg å dele språklaus entusiasme.


37
Å tore å vere poetisk, høgstemt og eksistensiell.

38
Tormod Haugen.
Bare en
Tormod, Tormod Haugen.

( 150
- Du vet ikke hva jeg heter en gang, sa han.
- Nei, men jeg vet hvem du er, svarte hun.
Hun gled inn mellom trærne.
Stemmen nådde henne:
- Du vet ikke hva zeppelin betyr!
- Nei, ropte hun tilbake, men jeg vet hvordan det virker.
Så ble det stille.
Tilbake langs stien.
Plutselig nådde månen ned mellom trærne.
Da slukket hun lykta).

tirsdag, mai 10, 2005

Visst är det obekvämt

- Det är obekvämt att leva.

Patricia Grönblad


Obekvämt*

Obekvämt*

Obekvämt*

Obekvämt*

Obekvämt*

Obekvämt*

obekvämt*

*høyest og høyt rangerte Googletreff.

mandag, mai 09, 2005

Nuclear language mess

The Norwegian Environmentalist Fredric Hauge from Bellona is: "Vigorously condemning" the Sellafield leak. Seems he´s spend too much time mingling with bureaucrats, picking up their meaningless manner of speach.
Hauge: It´s bloody freaky, that´s what it is!

And to BBC: Why on earth isn´t this piece of radioactive news on your front page?
And to Bellona: Shouldn´t this be on YOUR front page at least?

And for you all: This might be the best thing that has happened in a long time, because it might prevent Britain from creating a second generation nuclear reactors.

Fredric Hauge: - Jeg reagerer sterkt på hendelsen.
Jeg reagerer sterkt på hendelsen.

Oh really?

torsdag, mai 05, 2005

Bergen by må fortsatt mobilisere mot Clear Channel

For de av dere som spaserer Himmelfarttur gjennom bergenske gater: ta en kikk på de deilig, reklamefrie busstoppene vi har. Om de skal forbli slik, er fortsatt viktig at vi mobiliserer mot planene om å la Clear Channel få fritt leide med reklameplakater over hele byen.
Sjekk derfor ut byen vår, som er en mobiliseringsblogg i kampen for å stanse Clear Channels vei mot busskura.

tirsdag, mai 03, 2005

Under kan du sjå korleis det går når nynorskingar frå byen blir inviterte til å snakke for sjølve kommunen, den nynorske. Eg tenkte heile vegen fram til Rauland at det ikkje var så smart å reise i same bil, utruleg hyggeleg, men ikkje smart. Kongefamilien reiser ikkje saman. Men Olaug Nilssen, Linda Eide og underteikna kom godt i frå det, med unnatak av eit par uheldige og fotograferte augeblikk.

Vonarleg forklarer dette det lite flatterande uttrykket i andletet. Eg som har hatt fjeset mitt på utstilling på National Portrait Gallery og alt. Kate Winslet og eg. Det kan seiast at mannen sjølv vart raud og flau då Olaug og eg vart presenterte som groupies. Det var vel stort for han også dette her.

Og snusboksen tilhører livvakta til Odd Nordstoga. Det er farleg å vere kjendis på nynorsktreff.
Posted by Hello

Plutseleg var han kjendis,og med eitt var det langt attende til -95 då vi satt på golvet og vogga i takt til Mari Boine. Vi snakka ikkje, han såg meg vel ikkje, men lusekofta og dei raudlette kinna sette seg på innsida av hjernen min. Eg tenkte alltid etterpå: Der er han frå Verftet. Eg beint ut tenkte, at der er han der. No kjent som luring. Posted by Hello

Olaug Nilssen og Ragnfrid Trohaug et kortreist mat, eit omgrep som underteikna synest liknar litt for mykje på bortreist mat. Men godt var det, så godt at eg et restene av Olaug sin mat også. BÆR. MOLTEBÆR. Posted by Hello

Stopp Clear Channels inntog i Bergen

Nå er Bergen kommune i ferd med å inngå en sponsoravtale med reklameselskapet Clear Channel, om reklameplass på alle busstopp og offentlige toaletter i Bergen. Clear Channel får eksponere byens
borgere for reklame på 500 bussholdeplasser, 15-20 frittstående montre og flere offentlige toaletter 15 år fremover i tid.

Alt dette skjer uten at det er behandlet på skikkelig vis i Bystyret, det hele kan se ut som en shady deal under bordet.

Skriv under på oppropet, for å vise din eventuelle, og forhåpentlige, motstand. Erik Fossen har skrevet en passende kommentar på temaet i dagens BT. Det er godt at den redaksjonelle spalteplassen blir brukt til mer enn vær og vind, når det trengs.

La oss forhindre mer reklamestøy og visuell forurensing i byen.

mandag, mai 02, 2005

Sjekk ut Martins grundige kritikk av Vagant

Alle litteratur- og litteraturkritikkinteresserte, bør sjekke ut Martins grundige kritikk av Vagant.