tirsdag, februar 15, 2005

Litteratur og levd liv

Hvem har rett på historiene? Har man copyright på eget liv? Har forfatteren lov til å bringe videre historier de har hørt, hemmeligheter man har delt i fortrolighet på privaten, og skrive inn erfaringer andre har gjort seg? Det er dette Solveig Østrem spør seg
i siste nummer av Samtiden (nå bedriver jeg reklame for en konkurrent, men det får være. Det er forøvrig et kanonbra markedsføringstriks av Åmås'en å lekke en slik saftig sladresak. Det er klart de sensasjonshungrige intellektuelle løper til Narvesen og sikrer seg en kopi, med mindre de ikke behøver gå lengre enn til sin egen postkasse for å få dekket sitt utilfredsstilte Se og Hør behov).

intervjuet fra dagens Aftenposten går det fram at Østrem mener Hanne Ørstavik har henne som modell for venninnen til Johanne i romanen "Like sant som jeg er virkelig". Hvem Ørstavik har utlevert eller ikke utlevert i denne romanen, eller hennes øvrige, er forsåvidt ikke så interessant; det som er viktig her, er spørsmålet om hvor grensen går for en forfatter rent etisk. Gode historier, godt materiale vil man gjerne anvende, det setter tankene i sving, det bringer ens arbeid et stykke videre.

Mange ganger har jeg skrevet artikler hvis innhold har utsprunget fra en samtale jeg har hatt med noen andre (Hilde Sandvik som regel, klok som hun er), og de gangene jeg føler motpartens bidrag har vært mer vesentlig enn mine egne, har jeg latt være å skrive saken. Men jeg har hatt lyst, og av og til gjort det likevel. Men det handler om sak, om samfunnsanliggender, kjønnsdebatt, Norden, Gud og kultur. Men når det kommer til fiksjon er det noe annet.

Rønnaug Kleivas roman "ingen reel fare" ble trukket for retten av en kvinne på Sunnmøre som følte seg utlevert. Saken ble som alle vet avvist, og man lo litt lett av denne kvinnen, for det var unektelig litt merkelig å dra en fiksjon for retten. Men jeg kan forstå indignasjonen og ønsket om å få ha sitt eget kronglete privatliv i fred. Men hvem har rett på sannheten og det som ble sagt, det som skjedde og det man var sammen om?

Lars Ramslie var inne på dette da han skrev ”Destroyer”. Han ringte rundt til et hopetall av klassekamerater fra barneskolen, spurte alle om de samme konkrete hendelsene og hvordan ting hadde vært, og han fikk et snes ulike svar. Da mente han at han var fri til å skrive hva han ville, til å skrive sin versjon, for alt var fiksjon likevel. Der har han et godt poeng, men det blir likevel problematisk når et menneske føler seg utlevert, eller at ens egen historie har blitt noen annens, fordi en forfatter som du fortalte dette til, eller kjente, rappa historien.

Det vrimler av gode historier, jeg samler på dem, jeg elsker alle i hop, og jeg har vanvittig lyst å bruke dem alle sammen. Men det kan jeg ikke med mindre jeg kan kalle dem mine. Jeg kan da altså ikke skrive min bekjentes barndomstragedie eller naboens utroskap. Hva med familie sier du så? Jeg tillater meg å bruke den, men da med respekt. Hva er forskjellen? Jo, det er også mine historier som jeg føler rett til å klemme, kryste, vri og deformere til litteratur. Det vil være en reminisens av sannhet, av det som var, i det hele, men hovedpoenget måtte ikke være å ta noen. Som Mykle-biografen sa: - Litteraturen skal ikke være moralsk, men forfatteren har et moralsk ansvar (fritt etter minnet). Det er min mening også. Som min mor sier: - Det skal ikke være lett å være i familie med en forfatter. Nei, det kan det ikke, fordi å skrive er en hensynsløs sannhetssøken, for meg i alle fall, og ikke bare en søken etter sannhet i eget liv, da kunne man tydd til dagboka, men en sannhet som kan løftes opp og virke universielt. Forfattervirket er på mange måter hensynsløst, og jeg minnes gamle FH som hoderystende sa hver gang hans søster kom med en ny bok: - Det var ikke sånn det var, det var ikke sånn det var! Og hvor man måtte minne den gamle mannen om at hun er forfatter og ikke historier, men det hjalp ikke, for han så de gamle historiene, han så sitt liv i sin søsters bøker på en måte som han ikke likte å se det.

Så alt jeg prøver å si, er vel at verden alltid vil være litteraturens råstoff, det må bare foredles på godt og respektfullt vis.

7 Comments:

Blogger glassdråpe said...

Nam, det var godt skrevet og tenkt. Fint å lese ( spesielt når du er en tidstyv for pb-skriving).

Silje

p.s. Jeg er forøvrig glad du har fått møtet med V.S.H. litt på avstand. Ble et øyeblikk redd du var en KrF-protestant innerst inne.

7:29 p.m.  
Anonymous Gro said...

Godt sagt, Ragnfrid. jeg skrev historier fra virkeligheten til ukeblader før, og da brukte jeg reelle historier som venner fortalte meg. Men jeg spurte først om lov og lot dem lese resultatet etterpå. Erfaringen min er at så fremst man spiller med åpne kort, synes folk det bare er moro å være med i fiksjoner.

8:18 p.m.  
Anonymous Sint Nebbhøne said...

Eg klarer ikkje å begynne å snakke om dette med utgangspunkt i det Ørstavik-veninna har å melde. Eg meiner ho er ufin og langt over streken i det h o fortel, og at det er temmeleg drøyt å trekke konklusjonar om korvidt forfattarskapen er bra eller ei ut i frå korleis HØ oppførte seg i ei telefonsamtale. Eg synest nesten alt veninna har skrive framstår som lett gjennomskodelege måtar å skjule ein smålig hemn på. Eg begynner å lure på om Samtiden er like tomt som først og sist.

11:01 p.m.  
Blogger Ragnfrid Trohaug said...

Ein ting som eg ikkje fekk med i posten, som eg skulle ha med, er at, ja nebbet, einig, Aftenposten gikk langt, langt, langt, over streken med gjengivinga av telefonsamtalen og alt det der. Det blei verste Se og Hør. Eg trur ikkje artikkelen i sin heilskap er noko meir generell og almenngyldig enn det utdraget viser. Det er dumt, for ein generell debatt hadde vore fint. Når det er sagt: Hanne Ørstavik har like rett på sine erfaringar som alle andre, difor har ho også rett til å nytte dei i litteraturen sin, slik vi alle gjer på ein eller anna måte. Utan konkrete verk eller namn som utgongspunkt, hadde det vore interessant å diskutere det heile. At skrifta "et" av livet som KH sa, er sjølvsagt, og ikkje noko nytt. Men eg kunne tenkt meg en diskusjon om noko som ikkje har med Ørstavik å gjere i det heile, nemleg: har ein rett til å stele andre sine historier? Erfaringar ikkje-forfattarar har gjort seg, og som ein ikkje klarer å la vere å nytte i litteraturen? Og det utan å spørje om lov slik Gro gjer.

8:36 a.m.  
Anonymous Anonym said...

Jeg synes sint nebbhøne tar litt vel hardt i når hun karakteriserer Østrem som ufin og over streken. Østrem prøvde to ganger å ta dette opp på generelt grunnlag, og uten å utlevere sin egen erfaring; først ved å kontakte Ørstavik direkte (ikke særlig vellykket), og igjen for ca et par år siden i en artikkel der hun ikke bragte inn sin egen erfaring. Siden forfatteren ikke var villig til å diskutere med henne, og den første artikkelen ikke reiste noe debatt, tok hun saken ett steg videre og skrev fra et personlig ståsted. Sakens løype vil tilsi at dette ikke var hennes første valg, så å kalle henne for ufin er urimelig.

Debatten er viktig, og Østrem skal ha ros for at hun fikk det i gang, nettopp fordi hun måtte stå rimelig hardt på og i tillegg utlevere seg selv for å få det til.

2:37 p.m.  
Anonymous Litt mindre sint Nebbhøne said...

Den litt mindre sinte nebbhøna innrømmer no at ho berre hadde lese den amputerte Aftenpost-versjonen, og ikkje den meir sympatiske og grundigare Samtiden-versjonen då ho bruste med fjøra i sinne. Ho meiner imidlertid framleis at det er ufint å gjengje private telefonsamtaler og b r e v, og ho synest heller ikkje Østrem argumenterer godt for at opplevingane hennar har betydning for lesinga av forfatterskapen til Ørstavik.

6:32 p.m.  
Blogger Ragnfrid Trohaug said...

Debatten nærmer seg vel uttømt nå, men jeg må si meg enig med anonym som peiker på ballen, og ikke mannen som så mange andre har gjort i denne debatten. Alle har sett seg blind på Østrems utspill og de klønete sidene ved det, og nektet å ta innover seg det dette egentlig skulle handle om, nemlig hva skal man kunne skrive om, på hvilken måte bruker man egne og andres erfaringer i litteraturen? Hvordan skal man reagere når ens eget barndomstraume uten forvarsel blir utgangspunktet for en roman, en historie som forfatteren har hørt, men ikke vært en del av selv? Hva med samboeren til forfatteren som tok livet av seg etter å ha sett sine innerste betroelser bli blottlagt i litteraturen? Problemet med å diskutere disse tingene er at folk på alle kanter ser rødt når navn, hendelser, sanger og kjæresteyrker blir nevnt, men det burde gå an å diskutere dette på et mer grunnleggende plan.

10:35 a.m.  

Legg inn en kommentar

<< Home