fredag, februar 25, 2005

Bokmelding av hørespelet Dobbeltgjengaren+Årboka

Eg har vel ikkje nevnt tidlegare at hørespelet Dobbeltgjengaren som eg skreiv for NRK i 2002, kom i bokform i fjor. Det er ikkje ofte at dramatikk blir trykt, og særleg ikkje dramatikk skrive for barn og unge, så soleis er eg stolt over at Samlaget ville gjere bok av hørespelet. No føreligg den første (og sikkert einaste bokmeldinga, sia det er ein særs smal sjangar det er snakk om her: Dramatikk for barn og unge) på barnebokkritikk.no. Dramatikk er aldri nokon kioskveltarsjangar, men eg hugsar godt at vi ungane på Galnåsen las dramatikk og spelte det ut på stovegolvet for kvarandre. Mykje av den kunstnarlege (og sportslege for den del, men det kan eg kome inn på ein annan gong) utviklinga til både meg og DNS-skodespelar-venninna mi Ellen Birgitte kan vi takke det manglande SFO-tilbodet for. Så eg får ha trua på at det finst nokre dramatikkinteresserte barnesjeler rundt om som har lyst å ta opp Dobbeltgjengaren,sjølv om SFO no er oppfunne.

Elles har eg skrive ein artikkel om ungdomslitteraturen som kunstarleg utfordring i årboka litteratur for barn og unge, som kom no nyleg. Det er ei god samling artiklar om aktuelle Bu-bøker, som alle litteraturinteresserte og formidlarar av alle slag bør få med seg.

subjunctive

I´ve just learned from one of America´s brightest high school students, that the English teachers do not teach subjunctive anymore, because it is viewed as old fashioned! How do they understand the concept of "God bless you", if they do not know what subjunctive is? I am shattered by this information. So here is to all of you who are dying to brush up on your subjunctive knowledge. And as they say on the site: "The subjunctive is somewhat weak in Modern English, but there are speakers who use it routinely. In many cases, the subjunctive is a form learned in school or through reading, so it is educated speakers who use it most." Hence, if you want to come across as educated, read up on subjunctive.

torsdag, februar 24, 2005

Preterite or past tense?

While proof reading a translation of one of my own texts, cantankerous Martin and I got into a serious debate: Which one is better: past tense or preterite? The American translator has used the word preterite, which I quite like even though it is technical and old school. The Norwegian version has an emphasis on the grammatical terms. However cantankerous Martin argues that using preterite ruins the whole prose poem, whereas I do not want to lose the alliteration -pr -pr. Is the term past tense too mundane? Is preterite a word only stuck up old English teachers (and me) would use? I remember back in the Welsh days, when I made dinner with my American and Canadian friends: Me: - Oh well, I´ll fetch the cutlery and the crockery, The North Americans: - Ha!Ha!Ha! Cutlery and crockery, those are such Grand Ma words, Fridly! Me: - What am I supposed to say then? TNA: - Cups and plates, knifes and forks of course!
I feel that this whole preterite/past tense debate is of the same nature. A multification of words. I really like preterite.

onsdag, februar 23, 2005

onsdag 23.0205

Det er strålande sol og eg skriv.

søndag, februar 20, 2005

"Idioten" på DNS

Diskusjonen om DNS' reportoar har rast den siste tiden, representert ved Klassekampens anmelder Ingvild Bræin, og motsagt av DNS' sjef Morten Borgersen. Jeg skal ikke gå inn på en lang diskusjon om reportoar og institusjonsteater og norsk teaterpolitikk, men vil bare si at "Idioten" var ei fin forestilling. Det er ei umulig bok å sette opp, og hvorfor man gjør det er et annet spørsmål; men når man først gjør det, fungerte det faktisk. Og dette forunderlige: at det står levende mennesker og forsøker å si noe om livet, på en måte man ikke hører på Skavlan eller på kafè- Det er forundelig, komisk og ganske så vakkert. Akkurat under denne forestillingen fikk jeg troen på tekstteateret igjen. Gammeldags, kanskje, fint, ja.

torsdag, februar 17, 2005

Bodøbølgen

For den som skulle befinne seg nord for Polarsirkelen, så er det duket for den store hjemvendelsesseansen i kveld i Bodø:
Ero Stig Karlsen, Tor Eystein Øverås, Endre Lund Eriksen, Pål Johan Karlsen og Ragnfrid Trohaug, alle oppvokst i Bodø, leser i kveld på kafeen "En kopp". Det er rart dette å være "Bodøforfatter", når jeg ikke har bodd i byen siden jeg var seksten, og aldri (neppe, neppe) flytter tilbake. Men likevel er det litt fint, og det kan bli stas å lese med gutta boys. Og ja, jeg er glad jeg er eneste jente. Det kler meg. Men vent! hedersgjesten vår kan jeg ikke glemme: Sissel Solbjørg Bjugn. Hun er en tøff forfatter, og jeg husker godt da jeg var ungjente og leste prosadiktet hennes der det stod: " Den største fetta i Nordland er mi". SSB rocker. Det skal vi også forsøke i kveld klokka åtte.

tirsdag, februar 15, 2005

Andøyposten og hundreårsmarkeringa

Her er ei oppsummering av hundreårsmarkeringa jeg var med på oppe i nord. Andøypostens versjon.

Litteratur og levd liv

Hvem har rett på historiene? Har man copyright på eget liv? Har forfatteren lov til å bringe videre historier de har hørt, hemmeligheter man har delt i fortrolighet på privaten, og skrive inn erfaringer andre har gjort seg? Det er dette Solveig Østrem spør seg
i siste nummer av Samtiden (nå bedriver jeg reklame for en konkurrent, men det får være. Det er forøvrig et kanonbra markedsføringstriks av Åmås'en å lekke en slik saftig sladresak. Det er klart de sensasjonshungrige intellektuelle løper til Narvesen og sikrer seg en kopi, med mindre de ikke behøver gå lengre enn til sin egen postkasse for å få dekket sitt utilfredsstilte Se og Hør behov).

intervjuet fra dagens Aftenposten går det fram at Østrem mener Hanne Ørstavik har henne som modell for venninnen til Johanne i romanen "Like sant som jeg er virkelig". Hvem Ørstavik har utlevert eller ikke utlevert i denne romanen, eller hennes øvrige, er forsåvidt ikke så interessant; det som er viktig her, er spørsmålet om hvor grensen går for en forfatter rent etisk. Gode historier, godt materiale vil man gjerne anvende, det setter tankene i sving, det bringer ens arbeid et stykke videre.

Mange ganger har jeg skrevet artikler hvis innhold har utsprunget fra en samtale jeg har hatt med noen andre (Hilde Sandvik som regel, klok som hun er), og de gangene jeg føler motpartens bidrag har vært mer vesentlig enn mine egne, har jeg latt være å skrive saken. Men jeg har hatt lyst, og av og til gjort det likevel. Men det handler om sak, om samfunnsanliggender, kjønnsdebatt, Norden, Gud og kultur. Men når det kommer til fiksjon er det noe annet.

Rønnaug Kleivas roman "ingen reel fare" ble trukket for retten av en kvinne på Sunnmøre som følte seg utlevert. Saken ble som alle vet avvist, og man lo litt lett av denne kvinnen, for det var unektelig litt merkelig å dra en fiksjon for retten. Men jeg kan forstå indignasjonen og ønsket om å få ha sitt eget kronglete privatliv i fred. Men hvem har rett på sannheten og det som ble sagt, det som skjedde og det man var sammen om?

Lars Ramslie var inne på dette da han skrev ”Destroyer”. Han ringte rundt til et hopetall av klassekamerater fra barneskolen, spurte alle om de samme konkrete hendelsene og hvordan ting hadde vært, og han fikk et snes ulike svar. Da mente han at han var fri til å skrive hva han ville, til å skrive sin versjon, for alt var fiksjon likevel. Der har han et godt poeng, men det blir likevel problematisk når et menneske føler seg utlevert, eller at ens egen historie har blitt noen annens, fordi en forfatter som du fortalte dette til, eller kjente, rappa historien.

Det vrimler av gode historier, jeg samler på dem, jeg elsker alle i hop, og jeg har vanvittig lyst å bruke dem alle sammen. Men det kan jeg ikke med mindre jeg kan kalle dem mine. Jeg kan da altså ikke skrive min bekjentes barndomstragedie eller naboens utroskap. Hva med familie sier du så? Jeg tillater meg å bruke den, men da med respekt. Hva er forskjellen? Jo, det er også mine historier som jeg føler rett til å klemme, kryste, vri og deformere til litteratur. Det vil være en reminisens av sannhet, av det som var, i det hele, men hovedpoenget måtte ikke være å ta noen. Som Mykle-biografen sa: - Litteraturen skal ikke være moralsk, men forfatteren har et moralsk ansvar (fritt etter minnet). Det er min mening også. Som min mor sier: - Det skal ikke være lett å være i familie med en forfatter. Nei, det kan det ikke, fordi å skrive er en hensynsløs sannhetssøken, for meg i alle fall, og ikke bare en søken etter sannhet i eget liv, da kunne man tydd til dagboka, men en sannhet som kan løftes opp og virke universielt. Forfattervirket er på mange måter hensynsløst, og jeg minnes gamle FH som hoderystende sa hver gang hans søster kom med en ny bok: - Det var ikke sånn det var, det var ikke sånn det var! Og hvor man måtte minne den gamle mannen om at hun er forfatter og ikke historier, men det hjalp ikke, for han så de gamle historiene, han så sitt liv i sin søsters bøker på en måte som han ikke likte å se det.

Så alt jeg prøver å si, er vel at verden alltid vil være litteraturens råstoff, det må bare foredles på godt og respektfullt vis.

Smakebit fra det nyaste Syn og Segn

No er første nummer av Syn og Segn rett rundt hjørnet, og det er også mitt siste som vise-redaktør. Her er eit innhaldsmessig samandrag av kva som kjem. Eg oppmodar alle til å kjøpe bladet denne gongen, for det er blant anna mange artige bilde som ikkje ligg på nett.

mandag, februar 14, 2005

Gegen die Wand/ Against the wall/ mot veggen

I know I´m kind of slow, when it comes to movies and discovering them before everyone else does. However, we managed to go to the movies yesterday, to see a film I have been planning to see all along, and most my friends have already seen and cherished (so, that´s part of the reason why I have been reluctant, I wanted to discover it on my own, like Roald Amundsen and the South Pole). Hence, I know that my outburst isn´t original, you´ve probably seen it already and can say: - Of course I know, I´ve known for a long time. But I´ll say it anyway: The German/Turkish film Gegen die Wandis fantastic! Do not read too much about it, just go ahead and watch it. It is on until the 17th this month in Bergen. It is a cross-cultural film, that doesn´t boast its double culture character, it just is both German and Turkish. Furthermore, it was such a relief to watch a film where they spoke German a lot of the time. Unlike many, I love the German language, it is refined in a way people seem to ignore, in their eagerness to dismiss everything that is German. Run to the theatre. Gegen die Wand is what you should see this month.

lørdag, februar 12, 2005

Namnedag for Ragnfrid

Ikkje ante eg at det fanst ein dag for dei 183 med namnet Ragnfrid. Eg har alltid vore litt sår for dette, svensk av meg som eg er, at det ikkje fanst ein dag for namnet mitt. At Ragnhild, dette uoppfinnsame namnet, hadde dag og ikkje Ragnfrid, syntest eg alltid var eit hån. For ein skulle få oppmuntring når ein går gjennom livet med eit slikt særmerkt namn. Eg diggar namnet mitt, eg hadde aldri lyst til å heite Nina eller Anne- Cath. som venninnene mine ønskte. Eg skjønte ikkje korleis eg kunne skiljast frå namnet mitt, det var ein umogeleg tanke. Mang ein gong har eg møtt medynk når folk har hørt kva eg heiter, men eg har så ondt av folk som går rundt og heiter det som alle andre heiter. Korleis finn ein identitet i sitt eige namn slik? Eg spelte fotball med Line, Line Ø og Line Mort. Stakkars Line Ø. blei berre Line Ø. Ho fekk ikkje ha sitt eige namn i fred, fordi det var ein annan som hadde fått halde på det åleine. Vi hadde to Trude og to Heidi på laget også.

No briskar eg meg, det er tydeleg. Men eg er så glad over å få ein namnedag, sjølv om eg må dele den med Randulf-ane. Eg som så ofte blir kalla Ragnhild, Rangfrid, Rannvei, Rettfrid, Pangfrid, Regnfrid, Langfrid (eller som den samiske fetteren til Ebba sa då han var på besøk på Galnåsen, og ringte på hos meg for å spørje om eg kom ut for å spele krokket: - Er LangeFredag inne?). Eller flybilletten eg hadde her for ei stund sia, kor det var Ragnfired som skulle reise.

To Trine ei tid, det hadde vi også på fotballaget. Ei lys og ei mørk.

Eg hugsar Steffen RMS. ein gong kommenterte at det var så merkeleg at dei unge, kvinnelege nynorskforfattarane heitte Olaug, Gunnhild og Ragnfrid (sleng ein på Inger, ho debuterte seinare, men det er same stilen), slike urnorske namn som ikkje kan gøyme seg i eit hjørne. Dei er ikkje korte og lette og enkle å be i bursdag. Dei er brynjenamn. Kva er det med nynorsk og brynjenamn? Svaret er innlysande: Det er lærar/lektorborn som har slike namn (eg vil presisere at eg er lektorunge IKKJE lærarunge. Den skilnaden lærte eg meg i seksårsalderen, på same tid som vi lærte å bøye ma∂r, altså det gammalnorske ordet for mann, i alle kasus ( ma∂r-mann-manni-mann-menn-manna-monnum-menn). Det finaste er når namnet mitt blir sagt på færøysk: Ragnfreu∂, med mykje poetisk pust.

Det er kanskje på grunn av namnet mitt at eg bur på vestlandet no, ein kjenner seg meir heime her, for der eg kjem i frå heiter dei Jack Steve, Chriss Roger, Glenn Tommy (staute gutar alle i hop, særleg GT) Fay, Ju-Anita (etter ein svensk song: - Ju-Anita, jag vil alltid komma i håg dig, och jag minst....).

Men det kan jo bli for mykje av det gode: Eg budde saman med Brynhild i kollektiv ein gong. Plutseleg sat vi rundt same bord: Brynhild, Ragnfrid, Leikny og Mannfrid.

Då lengta eg nesten heim til Kem-Broger-land.

Så gratulerer med dagen til Ragnfrid-folket, alle 183, og spesielt til dei 6 som av eit absurd samantreff heiter Ragnfrid med eit gresk mellomnamn som byrjar på H.

fredag, februar 11, 2005

Det finst berre ein Tormod Haugen

Eg forsøker å finne ut kva som er så bra med forfattaren Tormod Haugen, kvifor eg no, lenge etter eg har blitt vaksen, og kanskje for vaksen, skjelv når eg les om Joakim og Zeppelin. Dette har eg forsøkt å seie noko om i dagens Klassekampen, i God bok-spalta. Den finst diverre ikkje på nett, så det er berre å springe til næraste Narvesen. Haugen må tru eg er etter han. Eg skryt av han så fort eg får høve. Og eg meiner det.

Orientalisme og filmfestival

Jeg har ikke lest noe så orientalistisk på trykk, siden den danske barneboka "Strutsen Rasmus" (som jeg forøvrig elska, men som brødrene mine nekta å lese for meg, fordi det var naivt rasistisk). Om filmfestivalen i Berlin

tirsdag, februar 08, 2005

Til himmels: Akkurat her. Akkurat no.

Det er himmelen akkurat no,
Det er jordflata akkurat her.
Eg ligg i snøen.
Det går ei rett linje mellom oppe og nede, mellom
Himmel og hav.
Historia som ein gong var, kikkar ned på meg i snøen.
Historia har store stjerneauge som glor på meg, eg stirer attende, og auga våre slår ei snor mellom før og no.

Det kjem snø fra himmelen, frå det som var ein gong. Det er ovenfra og ned;
Eg tenkjer på korleis vi kunne få dette umogelege til:
Lage snøen til himmel,
ta med oss heile himmelkvelvinga ned hit.

Den over Vesterålen,
Den over Island, Mexico og alle stadene med namn som sett seg fast mellom halsen og drøvelen ein stad.
Krølle himmelkvelvinga saman som ein liten snøball og halde den hardt mellom hendene;

Så visste eg kvar eg hadde himmel og preteritum.

Over alt står vi på tærne for å kome nærare himmelen.
Historia dansar tango med himmelen,
Og vi vil danse med;
trø ein reinlendar med det som var ein gong.
Slenge i veg ein merengue med det som kjem.
Vi er små som hagl, sklette; vi vil danse, vite.
Men vi vil ha ei rett linje frå det som er,
til det som var ein gong.
Ein rett streng mellom presens og preteritum, som forsvinn i språket ein stad.

Så vi strekk oss mot himmelbunnen, slik at vi også skal kunne sjå det som kjem.
Loddrett.
Vassrett.
Mens meininga kjem overraskande, dansande i form av snøfnugg.

Eg strekk meg mot himmelen med snø i hendene:
Før,
og no,
og snart,
skal smelte i handa på oss.

[Ragnfrid er på Andøya og leser opp denne tekten akkurat nå som innledningen til en markering som skal være en avslutning av feiringen av tusenårsjubileet, og begynnelsen på hundreårsjubileet. Kulturministeren er der også, og den mexicanske ambassadøren. Det hele er avslutningen på Golfstrøm-prosjektet, som Lars Saabye Christensen åpnet. - Martin]

søndag, februar 06, 2005

Closing down libraries in the US

- I hope they will have a life to go to, says the Ukranian man.

- It is just very traumatic to think that we´ll not have a library in this communtiy, says the lady from Salinas.

A town of 150 000 closes down their library. John Steinbeck´s hometown even.

Library-less;
they won´t have a life to go to.

(I´m off to do a reading now (in 45 minutes). At a conference arranged by, yes, librarians. We still have the blessed breed in our country).

torsdag, februar 03, 2005

Sak -> Språk -> Dagbladet

Dette er ikkje meint å vere ein nynorskfantastpost.
. Men det skjer enkelte forunderlege ting når språk, person og ønskje ikkje fell saman, som då Dagbladet gjerne ville ha Olaug Nilssen som bokmeldar, men vil at ho skal skrive på bokmål. Dette er ikkje ein post som skal hamre laus på at det må vere meir nynorsk i Dagbladet, men rett og slett eit undrande semikolon; for kva tenkte Dagbladet då dei ringte Olaug og ba henne skrive på bokmål? At ho var si eiga bokmålskusine i Østfold? Det er som å ønske nektarinar som skal i ein lifleg fruktsalat, men be om pommerans. Du får slett ikkje det du ba om, i beste fall veit du ikkje kva du ba om, men det går likevel. Argumentet om at mange nynorskingar skriv på BOKMÅL i Dagbladet, blir for enkelt, for sjølvsagt var Olaug flink i norsk sidemål, ho hadde sikkert seks, og klart kan ho presse fram bokmålsliner, på same måte som ho kan snakke andre mål; men i dèt dei spør henne, må det jo vere den særmerkte stemma til Olaug dei er ute etter, ikkje eit flatt omsetjingsspråk. At ein som skrivande menneske i avis ikkje ser at dette poenget er openberrt, synest eg er underleg. Sjå meir i Klassekampen.

onsdag, februar 02, 2005

Enno meir undergrunnsreklame

For de av dykk som ikkje les Gasspedalfolka (Øystein og Susanne) sine bloggar, kan eg informere om den undergrunns/dodging the salón-litterære sleppefesten som skal haldast på Logen i morgon klokka 1900. Hos Susanne finn ein meir informasjon om utgjevingane som feirast. Tettheten av forhutla skjeggepoetar og uvaska skjorter frå djupet blir sikkert stor, så eg tenkjer at ein må trekke i dress. Nykjemma og snasen. Men først må eg få feberen ut av kroppen.