tirsdag, desember 28, 2004

Vareopptelling, del 1

Det er på tide å gjøre opp status, regne etter, telle opp, legge sammen og se om man er fornøyd med det året som gikk, fikk man gjort nok, var det mange nok artikler og utgivelser, fikk man til styrearbeidet, foredragene, skriveleirene. Som en slags oppsummering kommer min første av tre Klassekampenartikler i serien: ”God bok”.


FÅR EN STEMME
Det er så deilig når man blir kvitt uvesner, sånn som gærne damer fra Karibien. Kvinnfolk som bare er ulykke og bry.

Jeg var letta da kona til Rochester brant i hjel på loftet, stygg og ubrukelig som hun var. Hun jaga fram og tilbake som et udyr i øverste etasje ble det sagt, og jeg tenkte at det måtte være en skjebne verre en døden å være lurt inn i giftemål med ei sånn dame. Det var urettferdig at Rochester som var en skikkelig kar, litt streng og sær kanskje, men skikkelig, skulle belemres med et sånt utyske. Jeg syntes rett og slett synd på han som hadde fått en sånn skjebne; Rochester hadde trukket et dårlig kort, satsa på feil hest og tapt så det sang. Rochester var rundlurt og rævkjørt, og ingenting var så deilig som da the mad woman in the attic døde på bålet. Jeg hadde venta så fælt på at Rochester og Jane skulle få hverandre. Huset står i full fyr, og opp av aska vokser muligheten for lykkelig samliv mellom de som hadde vettet, dannelsen og klassen, for Jane viste seg jo å være av god byrd, og det kombinert med hennes moralske styrke og selvstendighet, var hun Rochester verdt. Fornuften og kjærligheten vant. Jeg var seksten og tenkte at det var fint at de fikk hverandre til slutt.
Men det man ser er aldri det man tror det er. Jeg ble forferda da engelsklærerinna mi la Wide Saragasso sea på bordet og ba oss tenke om igjen. At den gale dama på loftet var skrudd, at hun hadde tent på Thornfield var det ingen tvil om, men vil skulle stille oss spørsmålet: Hva er hennes historie? Jeg kan ikke si anna enn at jeg ble irritert, for med ett ble det jeg ville lese som ei vakker kjærlighetshistorie snudd til ei fortelling om kolonimakt og undertrykking av den som mangler stemme. Jeg var gymnasiast i utlandet og visste at på idrettslinja hjemme var de lykkelig uvitende om ordet postkolonialisme. Jeg ville løyet om jeg sa at jeg begynte på Jean Rhys´ lille roman Wide Saragasso Sea med glede, jeg husker motviljen som satt i kroppen da jeg ga meg i kast med romanen om kreolske Antoniette som ble gifta bort til en engelsk mann og tilslutt endte i galskapen på en trekkfull herregård i England. Ikke bare var det frekt å stjele karakteren fra en av mine favorittbøker, nemlig Jane Eyre, det var også rett og slett uforskamma å gi denne karakteren en stemme og ei historie som velta hele synet på Charlotte Bröntes roman. Det vakre er aldri bare vakkert, det ble helt klart for meg da Antoniette fikk sin egen stemme og fortelling. Men Rhys som selv var kreol, vant meg over med sin beretning fra Karibien. Dette er ei innside fortelling som ikke er udelt vakker. Det er et farlig, klamt og utrygt landskap fylt av vond vilje. Vi følger Antoniette fra barndommen, hvor hennes oppvekst som hvit nigger blir beskrevet, via ungdommen hvor hun giftes bort engelsk, til slutten hvor hun ender opp i England på det som er Thornfield fra Bröntes roman. Boka er delt i flere deler, og Berthas mann får også en stemme, og slik blir romanen ikke bare den enes fortelling.

Jean Rhys skriver historien til the mad woman in the attic. Mens Bertha i Jane Eyre blir framstilt som et dyr, hennes mørkhet blir understreket, og villskapen er vektlagt, har Rhys´ Bertha har bevart en menneskelighet. Rhys viser tydelig hvordan kreolske Bertha er fratatt sin identitet, og et viktig moment er at hun blir fratatt navnet sitt: hennes engelske mann omdøper henne fra Antoniette til Bertha. Navn gir identitet, og den navnløse er også identitetsløs. Dette navnerøveriet speiler imperalismens mange overgrep ovenfor subjektet, og boka viser at det ikke bare er den innfødte, men også kreolen, avkommet av den tidligere herskerlassen, som utsettes for overgrep fra en hersker, og slik blir satt i posisjonen som Den andre. Bertha er hvit, jamaicansk kreol, men må likevel sees på som en representant for det lokale.
Boka har fått status som en postkolonial klassiker, og har blant anna blitt kommentert av
litteraturviteren Gayatri Spivak. I essayet "tre kvinners tekster og en kritikk av imperalismen", har hun en interessant lesning av Wide Saragasso Sea, men ser helt i bort i fra at Antoniette kan leses som Den Andre. Min fascinasjon for boka ligger i akkurat dette: Den som opprinnelig var hersker, tilhører ikke herskerklassen lenger og havner i en ny posisjon, som godt kan kalles Den Andres posisjon. Rhys viser i sin framstilling at Berthas galskap har sin opprinnelse i hennes splittelse mellom kulturer: England som er idealet, men som hun aldri virkelig har kjent annet enn gjennom historien om England, og Karibien hvor hun har vokst opp, men likevel er en fremmed på grunn av sin hvite opprinnelse. Bertha er hvit, jamaicansk kreol, og hun er fremmed både i England og Karibien. I forhold til den engelske mannen sin er hun innfødt, i forhold til de svarte er hun fremmed, sitat:
"Hørte du hva hva jentungen sang?" sa Antoniette. "Jeg [Berthas mann] skjønner ikke alltid hva de sier eller synger". Eller noe som helst annet. "Det var en hvit kakerlakk. Det er meg. Det er det de kaller oss som var her før deres egne i Afrika solgte dem til slavehandlerne. Og jeg har hørt engelske kvinner kalle oss hvite niggere. Så takket være dere lurer jeg ofte på hvem jeg er og hvor jeg hører hjemme og hvorfor jeg i det hele tatt ble født [...]. (Rhys 1999: 68).
Spivak beskriver både Bertha som hvit kvinne og kolonisert innfødt, det som hun kaller et innfødt subjekt. Hun ser altså da Bertha som verken hvit eller innfødt, og med dette utgangspunktet kritiserer hun både Jane Eyre og Wide Saragasso Sea: Førstnevnte for, slik hun ser det, at Bertha "den innfødte" må dø for å gi plass til den hvite Jane. Wide Saragasso Sea kritiserer hun for å ikke være noe annet enn å tale den hvite kreolens sak, og ikke den innfødtes. Hun skiller altså mellom Brontës Bertha og Rhys´, hvor den ene har posisjon som stemmeløs og innfødt, mens den andre er representant for imperalismen og den dominerende makt. Jeg ser noe annet når jeg leser Rhys´roman: Den hvite niggeren som taper. Den hvite niggers posisjon, kreolen, den tidligere herskerklassen, nå detronisert, også interessant i sin sårbarhet og forvirrahet. Det er taperens posisjon, for i likhet med den innfødte og fargede er bokas Antoniette en taper, kanskje en enda sterkere taper der hun står midt i mellom verken eller. Hadde Spivak gått inn og sett på den "hvite niggers" subjektposisjon, hva kolonialiseringen har gjort med deres identitet og selvforståelse, hadde man kunnet komme fram til nye innsikter. Men Spivak ser ikke at kreolen i denne romanen er Den Andre på lik linje med den innfødte, og dermed går man glipp at et interessant perspektiv, nemlig den hvite niggeren som absolutt taper. Antoniette tilhører periferien, ikke sentrum, selv som hvit. Den hvite kreolen har også endt opp som stemmeløs, etter å ha havnet mellom flere identiteter og tilhørighet, langt fra helt engelsk, langt fra lokal, og etterhvert også pengeløs. Det engelske er fremmed, Antoniette er Den Andre:
Vi spiste engelsk mat nå, oksekjøtt og lammekjøtt, pudding og pai. Jeg var glad for å være som en engelsk pike, men jeg savnet smaken av Cristophines mat. (Op.cit. 20).
Ikke bare er det uvant, men Antoniette er ikke engelsk, det nærmeste hun kommer er å være som en engelsk pike.
Spivak bruker en del plass på å kommentere speilmotivene i teksten, det mest interessante er passasjen der Antoniette som barn speiler seg i sin innfødte venninne Tia:
Vi hadde spist den samme maten, sovet side om side, badet i den samme elven. Der jeg løp, tenkte jeg at jeg ville bo sammen med Tia, være som henne. (...) Da jeg kom nærmere, så jeg den spisse steinen i hånden hennes, men jeg så ikke at hun kastet den. (...) Vi stirret på hverandre, blod i mitt ansikt, tårer i hennes. Det var som om jeg så meg selv. Som i et speil". (Op.cit 27).
Her viser Rhys kreolens identifikasjon med den innfødte, en identifikasjon som gjennom hele boken blir problematisert. Tia vil være som Tia, som en engelsk pike, men hun er ikke fullt og helt noen av delene. Romanen bølger mellom tiltrekning og frastøtning, tilhørighet og fremmedgjorthet, subjektet er destabilisert, dekonstruert og komplisert. Dette går ikke Spivak inn på i det hele tatt, hun bare konkluderer med at:
Det fins intet perspektiv som kan gjøre den andre til et selv, siden imperalismens prosjekt alltid allerede historisk har gjort det som kunne ha vært den absolutt andre til en temmet andre som konsoliderer det imperalistiske selvet. (Iversen 2002: 288).
Dette sier Spivak i forhold til tjenestpiken Christophine, men hun overser at Antoniette faktisk er denne andre, og slik sett er romanen en destabilisering, og ikke en konsolidering av det imperalistiske jeget. Antoniette som kreol ikke hører hjemme noe sted, hun er Den Andre. Spivaks påstand er at Rhys´roman løper i imperalismens tjeneste framfor å være ei motfortelling. Min påstand er at Wide Saragasso Sea i aller høyeste grad er ei motfortelling som skurrer i den storslåtte fortellinga om imperalismen, og dermed er med på å destabilisere, dekonstruere det eurosentriske subjektet. Bokas Cristophine er et bevis for Spivak på at romanen ikke er en mot-fortelling. Christophine er en tjener som har vært der så lenge Antoniette kan huske, hun er en slags morsfigur for jenta; den eneste som representerer en form for trygghet. Spivak påpeker, helt riktig, at Cristophine har fått en framtredende rolle, men Spivak kritiserer boka for å ikke gi henne mer plass. På bakgrunn av denne tjenerkarakteren, konkluderer Spivak sin analyse med at boka ikke er noen kritikk mot imperalismen. Her svinger Spivak for fort og brått unna i analysen: Hun ser ut til å kategorisk avfeie ei bok som kritikk av imperalismen, fordi den ikke har den innfødte som fremste talerør. Det som Spivak da ikke ser, er for det første at det er faktisk feil å si at Christophine er: "Perifer i fortellingen" (ibid. 288), hun har en sentral plass, ogi tillegg er det uriktig at hun blir presset ut av fortellingen. Dernest overser Spivak at imperalistenes etterkommere, de som fødtes inn i kolonien etter at slavetiden var over, etter at imperalistens posisjon var svekka, også er ofre for imperalismen. Kreolen står i et identitetsmessig mellomrom; kreolens, imperalistens etterkommers, subjektposisjon er sentralt i romanen. Wide Saragasso Sea er så absolutt en roman som kan sees på som en dekonstruksjon: Ikke bare bryter den ned Jane Eyre ved å gi den stemmeløse der en egen roman og egen stemme, den destabiliserer også fortellinga om imperiet og fortellinga om det opprinnelige. I Wide Saragasso Sea kan en ikke lenger snakke om sannhet, opprinnelighet og eierskap: Alle og ingen har rett på de identitetene de innehar eller prøver å ta. Alt er snudd på hode i Jean Rhys´roman, og det er det fine. Ville vesten er ikke som før.
Sitatene er henta fra den norske oversettelsen vide saragasso, Pax Forlag 1999