onsdag, desember 22, 2004

My Welsh Granny, a note from last year this time

I min leten etter skriftlige gullkorn fra tidligere tider, fant jeg denne e-posten som hensatte meg til et sted jeg gjerne vil være så ofte jeg kan: hos min bestemor i Wales, med de elleve kattene i hagen, Argo-komfyren som varmer hele kjøkkenet, og snakket om "the charity cardshop", som hun har ansvar for hvert år. I tillegg kretser det rundt den evige problemstillingen: Når er det ro, når er man tilstede i tiden, når hviler jeg?
Det er vakkert å være her jeg er, en fantastisk mann og ro som jeg har lengta etter er med meg, men om jeg skulle vært noe annet sted, så er det fylt av varme og tanker her:

Jeg sitter i et walisisk kjoekken, georgiansk hus fra siste del av
soettenhundretallet med gamle legeinstrumenter, en innholdsrik hage og ei
bestemor jeg hatt og har paa langtidslaan. Ja, jeg burde jobba, gjort ferdig,
sett over, forbedra, forberedt; stresset ligger og ulmer, men mest av alt er jeg
fylt av en enorm glede, en takknemlighet over at jeg har walisisk familie, uten
at det er blodsbaand, men mennesker som fant meg, og som jeg fant, for ti aar
siden. Besteforeldregenerasjon, eldre smaabarnsforeldre, barnebarn. Jeg har faatt
lov til aa vaere med paa oppturer, doed, solskinn og tristhet, alt som hoerer
livet til. Det gir haap for alt, dette at man innlemmes, tar del og faar dele
med konstellasjoner som man danner selv, og det med folk som ikke er ens egen
generasjon. Jeg ler av bestemor Kays fornemme tredvetallsslang, og hun paa sin
side gledes av min entusiasme, mitt blikk. Jeg presses ikke til ytterligheten av
meg selv I denne situasjonen, slik du nok gjoer aleine I sentral asia, men I
denne varmen, omtanken og betingelsesloese omsorgen ser jeg meg selv fra et
annet hjoerne, et hjoerne osm ikke er tilstede mellom forskjoevene frister,
avtaler, prosjekter og vaere-paa-hugget-tilstanden. Det begynner med te, det
fortsetter og avslutter med te, og jeg maa ta konseptet tid opp til revurdering.
I smaa, korte glimt I tilvaerelsen begjaerer jeg nesten ikke noe utover
oeyeblikket. Dise tekoppene, besetmorvandringene langs klippene med storboelgene
slaaende inn, og de sakte svoemmetakene side om side i bassenget, er slike
oeyeblikk.

Men ellers er jeg Faust:„Wenn ich zum Augenblick jetzt sage, verveil
dich doch du bist so schőn, dann kannst du mich in Fessen schlagen, dann will
ich gerne zu Grunde gehen“.Graadig paa kunnskap, liv, nytelse, fullfǿrelse,
mestring, energi, lykkethet,framdrift,styrke. Begjǽret, og da mener jeg ikke en
egoistisk solo-grǻdighet, men ǿnsket om ǻ ta til seg verden, har alltid vǽrt
tilstede i meg sǻ lenge jeg kan huske. Begjǽret har alltid vǽrt min fremste
drivkraft: Ǿnsket om ǻ vite, se, forstǻ, beherske. Men med et slikt nedfelt
begjǽr fǿlger alltid en uro, et ǿnske om ǻ drive videre, inn i noe mer noe
stǿrre, noe djupere. Denne uroen forkludrer, ǿdelegger, og gjǿr forkjǽrt; jeg
tenker av og til at det kanskje hadde vǽrt fint ǻ vǽre begjǽrslǿs, bare
tilstede, uten ǿye for noe mer enn det som allerede er. Men umuligheten i denne
tanken er total: hvem hadde jeg vǽrt da. Ikke meg, og det er umulig ǻ forholde
seg til den som en seriǿs tanke. Jeg var alltid en sǻnn unge som ville mer:
Skyte en gang til, selvom alle var gaat lei og klokka var mange, bare for aa se
om sisteskuddet kunne bli bedre, leita enda noeyere i ordene for aa se om den
perfekte konstruksjonen kunne bli funnet. Jeg var aldri noe tolmodig barn,
repitisjonene ble kun avfǿdt av et ǿnske om aa bringe det videre til neste
stadium saa fort som mulig, ikke paa grunn av jentete sirlighet. Men jeg kunne
knust hodert noen ganger, solgt det paa loppemarked, kassert det, fordi det
skaper uro; dette ǿnsket om mer, om fullfǿrelse, utlǿsning, er ofte overdǿvende,
ofte villedende og grunnleggende forstyrrende. Ditt ǿnske om motstand i
reisesituasjonen er vel ogsaa et begjǽr etter en ytterlighet som skal bringe deg
videre, fram i innsikten, modenheten, den store planen.De eneste gangene behovet
for noe utenfor situasjonen ikke melder seg, er seiling, sex.
I det fysiske begjǽret opphǿrer begjǽret etter begjǽret, det er bare rein
vaeren. Disse to situasjonene er de eneste to hvor jeg med handa paa hjertet kan
si at jeg opplever uten at tankene gaar, at jeg bare er tilstede og fylt av
ǿyeblikket. Derfor setter jeg ogsaa umatelig pris paa disse to.Hva vil jeg?Det
er det vanskeligste spǿrsmaalet jeg har faat paa lenge.Hva svarten vil
jeg?Mye.Jeg ǿnsker aa alltid ha dette ǿnsket om aa ville mye. Tanken paa at jeg
kanksje ikke skal ǿnske noe, men bare flyte og vaere, skremmer vettet av meg. De
gangene jeg ikke vil skrive (ofte lange av gangen) blir jeg redd, fordi jeg
skremmes av tanken paa at begjǽret mitt kanksje har forsvunnet, at ǿnsket om aa
kommunisere, innovere og bringe videre, er borte. Og hvem er jeg da? Derfor maa
det alltid vaere en liten uro der, for det er i den fra,driften ligger; men
oensket om at uroen ikke skal bli for stor er ogsaa der, for blir den det,
ligger den der og skurrer, er stǿyende og alt annet enn givende. Paradokset er
ǿnsket om ro og uro paa samme tid. For det er klart jeg ǿnsker meg ro, en
kakaovarm, hvetebollemjuk ro som brer seg i livet, men samtidig denne uroen som
er framdrift, ubǿnnhǿrlig og givende. Kanskje er det slik at jeg er paa helt
feil spor, at roen ogsaa produserer, at den kan gi det jeg tror uroen maa vaere
tilstede for aa gi. Tidligere flyttet jeg alltid paa meg naar jeg begynte aa
foele meg fortrygg et sted, jeg trodde at tryggheten, det aa kjenne noen og noe
godt, ville bli stivnende og lite skapende. Naa har jeg skjoent at det er mulig
aa forsoeke aa tilstrebe en balanse. At man kan skape i omgivelser man er trygge
paa. Samtidig sier en del av meg at man ikke kan det.

Ragnfrid


1 Comments:

Blogger Elandria said...

DET var litt av et tankereferat...

12:25 p.m.  

Legg inn en kommentar

<< Home