lørdag, desember 04, 2004

gammelt notat om reising

I og med at jeg for tida skriver for harde livet på en oppgave om Edward Said, om geografi, historie, kultur og litteratur, er det passende å blogge deler av reiserefleksjonskommunikasjonen min venn i ånden og cyberspace MB og jeg hadde i fjor, da han var på sin dannelsesreise. Mer følger:

Reising er ei utside man prøver å vrenge til innside, men aldri får helt tak på.
Det glipper, det har jeg alltid følt, men likevel fortsetter man å reise, fordi
det lille øyeblikket hvor ute glir over i inne av og til oppstår og da-- i små
glimt blir man lykkelig av å reise. Jeg har alltid kjent en trang til å svelge
topografien, gjøre den til min for å få en følelse av å være tilstede. Når man
har vært et sted en stund, tygd gatehjørnene og kjent samme madrass over lengre
tid, inkapslet dette i kroppen, oppheves utsiden for lengre tid av gangen. Det
er dette man venter på: Å gli i takt med omgivelsene. Living by Osmosis. Man kan
vel ikke gjøre annet enn å være tolmodig, erkjenne ubehaget og tenke at det går
over. Sjøl prøver jeg å få barndommens omgivelser tilbake i systemet; jeg går
langs de samme sprukne asfaltkantene, finner stedet i skogen, oppsøker
garasjeanlegget, gangstiene, svaberga og forsøker å få det til å bety noe for
meg igjen. Jeg ser at det er vakkert, at gata jeg vokste opp i er den reneste
(middelklasse)idyll, hvor naboene vinker en inn for kaffe, spør om man vil se på
det nye kjøkkenet, lurer hvordan det går. Men jeg er på utsida, så definitivt på
utsida. Det er ikke annet enn et fjernt minne, noe som var sterkt en gang, men
som har bleknet. Jeg vet ikke hva jeg hadde trodd, eller håpet; vil jeg at det
skal bety noe mer, noe annet enn det at jeg vokste opp her en gang? Det er
sjeldent jeg har en så sterk følelse av uvirkelighet som når jeg er her på
Galnåsen, Hunstad, Bodø. Kanskje er det for lenge mellom hver gang, kanskje er
det intet annet et sunnhetstegn at jeg langt fra henger fast. Jeg ønsker kanskje
at det skal ha en betydning utover det at jeg har minner herfra, men en slik
finner jeg ikke. Et lite øyeblikk var jeg tilbake: Så vinduene på barneskolen og
visste akkurat hvordan det dumpe dunket av en ball mot glasset hørtes ut.
Reising, utforsking og tilbakevending er underlige komponenter:

[...]Når fast
mark 30.juli 1888 (Frithjof Nansen) på östkusten av Grönland. Att färdas över
ett alldeles vitt pappersark där orden blir ett långt spår som skall korsas av
andra, fortsätta åt många håll. Att återfinna allt det som fanns innan vi gav
det namn innan våra ord förenades med kontinenterna. Och kontinenter skall leva
i våra ord om vi återfinner dem [...] (Gunnar Harding)

Jeg gleder meg: Sitte innerst i Bottniskaviken og speide mot Finland. Jeg får fot av Finland. Det er noe med Finland. Hva er det med Nord-Norge: Det spørsmålet ser jeg ikke ut til å
bli kvitt i sommer. Jeg har lånt naboens hus, min barndomsvenninnes foreldres
hus for å få skrivero. I møtet med det andre, ser man det første klarere.
Sommeren har iallefall en tematisk tråd. Nå må jeg bare finne en ny twist.

Gi
sirkelen en bulk