torsdag, desember 30, 2004

WIRELESS!

FANTASTIC! WIRELESS! BLOGGING FROM THE KITCHEN! SOON BATHROOM! OR HOME OFFICE, NO AS WE FINALLY HAVE FOUND OURSELVES SOME STURDY, BUT OLD AND SMELLY DESKS!
I WANTED TO POST BEFORE MARTIN, BUT HE´S QUICKER! FORTUNATELY I AM SMART AND GOOD LOOKING. NO MORE TRIPPING OVER CABLES! IT FEELS UNBELIVABLY SATISFYING! TECHNOLOGY REALLY MAKES THIS HOUSEHOLD HAPPY ( IN ADDITION TO A FEW OTHER THINGS). INCREDIBLE!

onsdag, desember 29, 2004

The deluge

The tsunami in SEA is indeed an European matter also, due to the fact that the countries hit by the giant wave are popular tourist destination. The disasterous Bam was hardly mentioned amongst people last year; it seemed far away and irrelevant somehow. This is different: everyone knows someone who´s either in the area and safe, or in the area and missing. It makes me sick to the stomach, that closeness and personal relation influences the level of involvement.
Right now we hope that people we know reach Bankok safely and get on a flight, scheduled or not. We weren´t planning on buying fireworks for New Years anyhow, and had already given our contribution to NGOs targeting the area, but we still encourage (like people all around the country do via text-messages an e-mails) people to skip the ostentatoius display of wealth fireworks really are, and spend the money on aid for the area instead. Martin has been thorough and posted information on where to donate and how, so check out Martin´s post on Tsunami details and get giving!

tirsdag, desember 28, 2004

Vareopptelling, del 1

Det er på tide å gjøre opp status, regne etter, telle opp, legge sammen og se om man er fornøyd med det året som gikk, fikk man gjort nok, var det mange nok artikler og utgivelser, fikk man til styrearbeidet, foredragene, skriveleirene. Som en slags oppsummering kommer min første av tre Klassekampenartikler i serien: ”God bok”.


FÅR EN STEMME
Det er så deilig når man blir kvitt uvesner, sånn som gærne damer fra Karibien. Kvinnfolk som bare er ulykke og bry.

Jeg var letta da kona til Rochester brant i hjel på loftet, stygg og ubrukelig som hun var. Hun jaga fram og tilbake som et udyr i øverste etasje ble det sagt, og jeg tenkte at det måtte være en skjebne verre en døden å være lurt inn i giftemål med ei sånn dame. Det var urettferdig at Rochester som var en skikkelig kar, litt streng og sær kanskje, men skikkelig, skulle belemres med et sånt utyske. Jeg syntes rett og slett synd på han som hadde fått en sånn skjebne; Rochester hadde trukket et dårlig kort, satsa på feil hest og tapt så det sang. Rochester var rundlurt og rævkjørt, og ingenting var så deilig som da the mad woman in the attic døde på bålet. Jeg hadde venta så fælt på at Rochester og Jane skulle få hverandre. Huset står i full fyr, og opp av aska vokser muligheten for lykkelig samliv mellom de som hadde vettet, dannelsen og klassen, for Jane viste seg jo å være av god byrd, og det kombinert med hennes moralske styrke og selvstendighet, var hun Rochester verdt. Fornuften og kjærligheten vant. Jeg var seksten og tenkte at det var fint at de fikk hverandre til slutt.
Men det man ser er aldri det man tror det er. Jeg ble forferda da engelsklærerinna mi la Wide Saragasso sea på bordet og ba oss tenke om igjen. At den gale dama på loftet var skrudd, at hun hadde tent på Thornfield var det ingen tvil om, men vil skulle stille oss spørsmålet: Hva er hennes historie? Jeg kan ikke si anna enn at jeg ble irritert, for med ett ble det jeg ville lese som ei vakker kjærlighetshistorie snudd til ei fortelling om kolonimakt og undertrykking av den som mangler stemme. Jeg var gymnasiast i utlandet og visste at på idrettslinja hjemme var de lykkelig uvitende om ordet postkolonialisme. Jeg ville løyet om jeg sa at jeg begynte på Jean Rhys´ lille roman Wide Saragasso Sea med glede, jeg husker motviljen som satt i kroppen da jeg ga meg i kast med romanen om kreolske Antoniette som ble gifta bort til en engelsk mann og tilslutt endte i galskapen på en trekkfull herregård i England. Ikke bare var det frekt å stjele karakteren fra en av mine favorittbøker, nemlig Jane Eyre, det var også rett og slett uforskamma å gi denne karakteren en stemme og ei historie som velta hele synet på Charlotte Bröntes roman. Det vakre er aldri bare vakkert, det ble helt klart for meg da Antoniette fikk sin egen stemme og fortelling. Men Rhys som selv var kreol, vant meg over med sin beretning fra Karibien. Dette er ei innside fortelling som ikke er udelt vakker. Det er et farlig, klamt og utrygt landskap fylt av vond vilje. Vi følger Antoniette fra barndommen, hvor hennes oppvekst som hvit nigger blir beskrevet, via ungdommen hvor hun giftes bort engelsk, til slutten hvor hun ender opp i England på det som er Thornfield fra Bröntes roman. Boka er delt i flere deler, og Berthas mann får også en stemme, og slik blir romanen ikke bare den enes fortelling.

Jean Rhys skriver historien til the mad woman in the attic. Mens Bertha i Jane Eyre blir framstilt som et dyr, hennes mørkhet blir understreket, og villskapen er vektlagt, har Rhys´ Bertha har bevart en menneskelighet. Rhys viser tydelig hvordan kreolske Bertha er fratatt sin identitet, og et viktig moment er at hun blir fratatt navnet sitt: hennes engelske mann omdøper henne fra Antoniette til Bertha. Navn gir identitet, og den navnløse er også identitetsløs. Dette navnerøveriet speiler imperalismens mange overgrep ovenfor subjektet, og boka viser at det ikke bare er den innfødte, men også kreolen, avkommet av den tidligere herskerlassen, som utsettes for overgrep fra en hersker, og slik blir satt i posisjonen som Den andre. Bertha er hvit, jamaicansk kreol, men må likevel sees på som en representant for det lokale.
Boka har fått status som en postkolonial klassiker, og har blant anna blitt kommentert av
litteraturviteren Gayatri Spivak. I essayet "tre kvinners tekster og en kritikk av imperalismen", har hun en interessant lesning av Wide Saragasso Sea, men ser helt i bort i fra at Antoniette kan leses som Den Andre. Min fascinasjon for boka ligger i akkurat dette: Den som opprinnelig var hersker, tilhører ikke herskerklassen lenger og havner i en ny posisjon, som godt kan kalles Den Andres posisjon. Rhys viser i sin framstilling at Berthas galskap har sin opprinnelse i hennes splittelse mellom kulturer: England som er idealet, men som hun aldri virkelig har kjent annet enn gjennom historien om England, og Karibien hvor hun har vokst opp, men likevel er en fremmed på grunn av sin hvite opprinnelse. Bertha er hvit, jamaicansk kreol, og hun er fremmed både i England og Karibien. I forhold til den engelske mannen sin er hun innfødt, i forhold til de svarte er hun fremmed, sitat:
"Hørte du hva hva jentungen sang?" sa Antoniette. "Jeg [Berthas mann] skjønner ikke alltid hva de sier eller synger". Eller noe som helst annet. "Det var en hvit kakerlakk. Det er meg. Det er det de kaller oss som var her før deres egne i Afrika solgte dem til slavehandlerne. Og jeg har hørt engelske kvinner kalle oss hvite niggere. Så takket være dere lurer jeg ofte på hvem jeg er og hvor jeg hører hjemme og hvorfor jeg i det hele tatt ble født [...]. (Rhys 1999: 68).
Spivak beskriver både Bertha som hvit kvinne og kolonisert innfødt, det som hun kaller et innfødt subjekt. Hun ser altså da Bertha som verken hvit eller innfødt, og med dette utgangspunktet kritiserer hun både Jane Eyre og Wide Saragasso Sea: Førstnevnte for, slik hun ser det, at Bertha "den innfødte" må dø for å gi plass til den hvite Jane. Wide Saragasso Sea kritiserer hun for å ikke være noe annet enn å tale den hvite kreolens sak, og ikke den innfødtes. Hun skiller altså mellom Brontës Bertha og Rhys´, hvor den ene har posisjon som stemmeløs og innfødt, mens den andre er representant for imperalismen og den dominerende makt. Jeg ser noe annet når jeg leser Rhys´roman: Den hvite niggeren som taper. Den hvite niggers posisjon, kreolen, den tidligere herskerklassen, nå detronisert, også interessant i sin sårbarhet og forvirrahet. Det er taperens posisjon, for i likhet med den innfødte og fargede er bokas Antoniette en taper, kanskje en enda sterkere taper der hun står midt i mellom verken eller. Hadde Spivak gått inn og sett på den "hvite niggers" subjektposisjon, hva kolonialiseringen har gjort med deres identitet og selvforståelse, hadde man kunnet komme fram til nye innsikter. Men Spivak ser ikke at kreolen i denne romanen er Den Andre på lik linje med den innfødte, og dermed går man glipp at et interessant perspektiv, nemlig den hvite niggeren som absolutt taper. Antoniette tilhører periferien, ikke sentrum, selv som hvit. Den hvite kreolen har også endt opp som stemmeløs, etter å ha havnet mellom flere identiteter og tilhørighet, langt fra helt engelsk, langt fra lokal, og etterhvert også pengeløs. Det engelske er fremmed, Antoniette er Den Andre:
Vi spiste engelsk mat nå, oksekjøtt og lammekjøtt, pudding og pai. Jeg var glad for å være som en engelsk pike, men jeg savnet smaken av Cristophines mat. (Op.cit. 20).
Ikke bare er det uvant, men Antoniette er ikke engelsk, det nærmeste hun kommer er å være som en engelsk pike.
Spivak bruker en del plass på å kommentere speilmotivene i teksten, det mest interessante er passasjen der Antoniette som barn speiler seg i sin innfødte venninne Tia:
Vi hadde spist den samme maten, sovet side om side, badet i den samme elven. Der jeg løp, tenkte jeg at jeg ville bo sammen med Tia, være som henne. (...) Da jeg kom nærmere, så jeg den spisse steinen i hånden hennes, men jeg så ikke at hun kastet den. (...) Vi stirret på hverandre, blod i mitt ansikt, tårer i hennes. Det var som om jeg så meg selv. Som i et speil". (Op.cit 27).
Her viser Rhys kreolens identifikasjon med den innfødte, en identifikasjon som gjennom hele boken blir problematisert. Tia vil være som Tia, som en engelsk pike, men hun er ikke fullt og helt noen av delene. Romanen bølger mellom tiltrekning og frastøtning, tilhørighet og fremmedgjorthet, subjektet er destabilisert, dekonstruert og komplisert. Dette går ikke Spivak inn på i det hele tatt, hun bare konkluderer med at:
Det fins intet perspektiv som kan gjøre den andre til et selv, siden imperalismens prosjekt alltid allerede historisk har gjort det som kunne ha vært den absolutt andre til en temmet andre som konsoliderer det imperalistiske selvet. (Iversen 2002: 288).
Dette sier Spivak i forhold til tjenestpiken Christophine, men hun overser at Antoniette faktisk er denne andre, og slik sett er romanen en destabilisering, og ikke en konsolidering av det imperalistiske jeget. Antoniette som kreol ikke hører hjemme noe sted, hun er Den Andre. Spivaks påstand er at Rhys´roman løper i imperalismens tjeneste framfor å være ei motfortelling. Min påstand er at Wide Saragasso Sea i aller høyeste grad er ei motfortelling som skurrer i den storslåtte fortellinga om imperalismen, og dermed er med på å destabilisere, dekonstruere det eurosentriske subjektet. Bokas Cristophine er et bevis for Spivak på at romanen ikke er en mot-fortelling. Christophine er en tjener som har vært der så lenge Antoniette kan huske, hun er en slags morsfigur for jenta; den eneste som representerer en form for trygghet. Spivak påpeker, helt riktig, at Cristophine har fått en framtredende rolle, men Spivak kritiserer boka for å ikke gi henne mer plass. På bakgrunn av denne tjenerkarakteren, konkluderer Spivak sin analyse med at boka ikke er noen kritikk mot imperalismen. Her svinger Spivak for fort og brått unna i analysen: Hun ser ut til å kategorisk avfeie ei bok som kritikk av imperalismen, fordi den ikke har den innfødte som fremste talerør. Det som Spivak da ikke ser, er for det første at det er faktisk feil å si at Christophine er: "Perifer i fortellingen" (ibid. 288), hun har en sentral plass, ogi tillegg er det uriktig at hun blir presset ut av fortellingen. Dernest overser Spivak at imperalistenes etterkommere, de som fødtes inn i kolonien etter at slavetiden var over, etter at imperalistens posisjon var svekka, også er ofre for imperalismen. Kreolen står i et identitetsmessig mellomrom; kreolens, imperalistens etterkommers, subjektposisjon er sentralt i romanen. Wide Saragasso Sea er så absolutt en roman som kan sees på som en dekonstruksjon: Ikke bare bryter den ned Jane Eyre ved å gi den stemmeløse der en egen roman og egen stemme, den destabiliserer også fortellinga om imperiet og fortellinga om det opprinnelige. I Wide Saragasso Sea kan en ikke lenger snakke om sannhet, opprinnelighet og eierskap: Alle og ingen har rett på de identitetene de innehar eller prøver å ta. Alt er snudd på hode i Jean Rhys´roman, og det er det fine. Ville vesten er ikke som før.
Sitatene er henta fra den norske oversettelsen vide saragasso, Pax Forlag 1999

søndag, desember 26, 2004

Flodbølgen

Vakker utsikt over Byfjorden fra Fjellveien, akende unger og flanerende finbergensere, bleknet plutselig med nyheten om flodbølgen. Bare tragisk; dog knakk jeg sammen i hysterisk latter da jeg hørte Hans Wilhelm Steinfeldt fra Phuket. Trodde et øyeblikk han hadde reist gjennom teven som han gutten i Charlie og sjokoladefabrikken for å være der det skjer. Men så var han bare på en helt alminnelig ferie. Måtte de alle komme vel hjem.

Morning view


This is the view from our balcony on boxing day. The weather calls us, we're off for a brisk walk in empty streets and snowy mountains. Posted by Hello

Norsklærerkritikk midt i ferien

Juleferien er en ypperlig anledning til å tenke over ens daglige situasjon. Sjekk
Luteas fantastiske utfall mot norsklærerstanden . Fabelaktig, dette skulle man hatt på trykk i Norsklæreren.

torsdag, desember 23, 2004


Martin, shot today on my 29th birthday, with our brand spanking new digital camera.

I was surprised when he told me that I've entered my 30th year of being alive. But that's okay, I'm enjoying it. Posted by Hello

onsdag, desember 22, 2004

My Welsh Granny, a note from last year this time

I min leten etter skriftlige gullkorn fra tidligere tider, fant jeg denne e-posten som hensatte meg til et sted jeg gjerne vil være så ofte jeg kan: hos min bestemor i Wales, med de elleve kattene i hagen, Argo-komfyren som varmer hele kjøkkenet, og snakket om "the charity cardshop", som hun har ansvar for hvert år. I tillegg kretser det rundt den evige problemstillingen: Når er det ro, når er man tilstede i tiden, når hviler jeg?
Det er vakkert å være her jeg er, en fantastisk mann og ro som jeg har lengta etter er med meg, men om jeg skulle vært noe annet sted, så er det fylt av varme og tanker her:

Jeg sitter i et walisisk kjoekken, georgiansk hus fra siste del av
soettenhundretallet med gamle legeinstrumenter, en innholdsrik hage og ei
bestemor jeg hatt og har paa langtidslaan. Ja, jeg burde jobba, gjort ferdig,
sett over, forbedra, forberedt; stresset ligger og ulmer, men mest av alt er jeg
fylt av en enorm glede, en takknemlighet over at jeg har walisisk familie, uten
at det er blodsbaand, men mennesker som fant meg, og som jeg fant, for ti aar
siden. Besteforeldregenerasjon, eldre smaabarnsforeldre, barnebarn. Jeg har faatt
lov til aa vaere med paa oppturer, doed, solskinn og tristhet, alt som hoerer
livet til. Det gir haap for alt, dette at man innlemmes, tar del og faar dele
med konstellasjoner som man danner selv, og det med folk som ikke er ens egen
generasjon. Jeg ler av bestemor Kays fornemme tredvetallsslang, og hun paa sin
side gledes av min entusiasme, mitt blikk. Jeg presses ikke til ytterligheten av
meg selv I denne situasjonen, slik du nok gjoer aleine I sentral asia, men I
denne varmen, omtanken og betingelsesloese omsorgen ser jeg meg selv fra et
annet hjoerne, et hjoerne osm ikke er tilstede mellom forskjoevene frister,
avtaler, prosjekter og vaere-paa-hugget-tilstanden. Det begynner med te, det
fortsetter og avslutter med te, og jeg maa ta konseptet tid opp til revurdering.
I smaa, korte glimt I tilvaerelsen begjaerer jeg nesten ikke noe utover
oeyeblikket. Dise tekoppene, besetmorvandringene langs klippene med storboelgene
slaaende inn, og de sakte svoemmetakene side om side i bassenget, er slike
oeyeblikk.

Men ellers er jeg Faust:„Wenn ich zum Augenblick jetzt sage, verveil
dich doch du bist so schőn, dann kannst du mich in Fessen schlagen, dann will
ich gerne zu Grunde gehen“.Graadig paa kunnskap, liv, nytelse, fullfǿrelse,
mestring, energi, lykkethet,framdrift,styrke. Begjǽret, og da mener jeg ikke en
egoistisk solo-grǻdighet, men ǿnsket om ǻ ta til seg verden, har alltid vǽrt
tilstede i meg sǻ lenge jeg kan huske. Begjǽret har alltid vǽrt min fremste
drivkraft: Ǿnsket om ǻ vite, se, forstǻ, beherske. Men med et slikt nedfelt
begjǽr fǿlger alltid en uro, et ǿnske om ǻ drive videre, inn i noe mer noe
stǿrre, noe djupere. Denne uroen forkludrer, ǿdelegger, og gjǿr forkjǽrt; jeg
tenker av og til at det kanskje hadde vǽrt fint ǻ vǽre begjǽrslǿs, bare
tilstede, uten ǿye for noe mer enn det som allerede er. Men umuligheten i denne
tanken er total: hvem hadde jeg vǽrt da. Ikke meg, og det er umulig ǻ forholde
seg til den som en seriǿs tanke. Jeg var alltid en sǻnn unge som ville mer:
Skyte en gang til, selvom alle var gaat lei og klokka var mange, bare for aa se
om sisteskuddet kunne bli bedre, leita enda noeyere i ordene for aa se om den
perfekte konstruksjonen kunne bli funnet. Jeg var aldri noe tolmodig barn,
repitisjonene ble kun avfǿdt av et ǿnske om aa bringe det videre til neste
stadium saa fort som mulig, ikke paa grunn av jentete sirlighet. Men jeg kunne
knust hodert noen ganger, solgt det paa loppemarked, kassert det, fordi det
skaper uro; dette ǿnsket om mer, om fullfǿrelse, utlǿsning, er ofte overdǿvende,
ofte villedende og grunnleggende forstyrrende. Ditt ǿnske om motstand i
reisesituasjonen er vel ogsaa et begjǽr etter en ytterlighet som skal bringe deg
videre, fram i innsikten, modenheten, den store planen.De eneste gangene behovet
for noe utenfor situasjonen ikke melder seg, er seiling, sex.
I det fysiske begjǽret opphǿrer begjǽret etter begjǽret, det er bare rein
vaeren. Disse to situasjonene er de eneste to hvor jeg med handa paa hjertet kan
si at jeg opplever uten at tankene gaar, at jeg bare er tilstede og fylt av
ǿyeblikket. Derfor setter jeg ogsaa umatelig pris paa disse to.Hva vil jeg?Det
er det vanskeligste spǿrsmaalet jeg har faat paa lenge.Hva svarten vil
jeg?Mye.Jeg ǿnsker aa alltid ha dette ǿnsket om aa ville mye. Tanken paa at jeg
kanksje ikke skal ǿnske noe, men bare flyte og vaere, skremmer vettet av meg. De
gangene jeg ikke vil skrive (ofte lange av gangen) blir jeg redd, fordi jeg
skremmes av tanken paa at begjǽret mitt kanksje har forsvunnet, at ǿnsket om aa
kommunisere, innovere og bringe videre, er borte. Og hvem er jeg da? Derfor maa
det alltid vaere en liten uro der, for det er i den fra,driften ligger; men
oensket om at uroen ikke skal bli for stor er ogsaa der, for blir den det,
ligger den der og skurrer, er stǿyende og alt annet enn givende. Paradokset er
ǿnsket om ro og uro paa samme tid. For det er klart jeg ǿnsker meg ro, en
kakaovarm, hvetebollemjuk ro som brer seg i livet, men samtidig denne uroen som
er framdrift, ubǿnnhǿrlig og givende. Kanskje er det slik at jeg er paa helt
feil spor, at roen ogsaa produserer, at den kan gi det jeg tror uroen maa vaere
tilstede for aa gi. Tidligere flyttet jeg alltid paa meg naar jeg begynte aa
foele meg fortrygg et sted, jeg trodde at tryggheten, det aa kjenne noen og noe
godt, ville bli stivnende og lite skapende. Naa har jeg skjoent at det er mulig
aa forsoeke aa tilstrebe en balanse. At man kan skape i omgivelser man er trygge
paa. Samtidig sier en del av meg at man ikke kan det.

Ragnfrid


tirsdag, desember 21, 2004

Speech coach needed

Jill Walker doesn't seem to like the way me and Øystein read. She describes me by saying "she reads from her essay as all Norwegian poets do: with monotonous tonality, randomised pauses and a dogged disregard for meaning."

But at least she envies my body: "I want to climb inside her body and feel her metal shield heavy against my back: I would read from my guts, I would gush and glow and growl and scream but never let that false rhythm betray me."

Funny she should say so, because my friend, who's a professional repertory actor, tells me I was spectacular that night. And I don't think it was just because of the hair and the "strong" nose.

But I'll take the criticism to heart, and if anyone can sponsor speech classes for me and Øystein, I'll be happy to receive the money.

søndag, desember 19, 2004

Dagens ord fra Trohaug

Det snør vaskebjørner og neseslektninger i Bergen for tiden, men jeg er mest opptatt av at Sentralbadet står i fare for å stenges. Her er min søndagskommentar i BT.

tirsdag, desember 14, 2004

Om Den Andre, vestlige unger på tur

følger nok et mini-essay i form av gammel korrespondanse. Mikkel Bugge var samtalepartner, der han reise rundt i ukjente farvann og berettet per e-post, som en moderne August.
Jeg tenker at jeg ikke skal la meg så lett imponere, at jeg heller skal bli oppbrakt over at bloody Aserbadsjan, Georgia, Turkmenistan og omland, har blittbag-packer mål. For man kan jo si: Skal ikke folk få ha miseren sin i fred, utenat at snørrunger fra vesten (er du fra Sør-Afrika og reiser i Sentral-Asia hørerdu ikke hjemme i shanty-town, men kvalifiserer til tittelen snørrunge fravesten, ergo er reisefølget ditt en snørrunge fra vesten) skal forstyrre ufreden. På den andre siden klarer jeg ikke å bli kvitt den barnslige begeistringen over at du har disse navnene i munnen: Baku, Kaspi,Teheran, Asjgabat, Tbilisi. Hans-Wilhelm-land, rett og slett. Det er klart voyeuren i en får tilfredsstillelse av å på nært hold se reportasjeland, føle en tilstand av virkelighet, tilstedeværelse og ekthet; og uansett hvor problematiske disse overnevnte begrepene er, ligger de i bunnen for slike reiser. Gjennom dine reiseskildringer tilfredsstilles også min egen kikkertrang;glimt inn i stater som ikke er annet enn eksotiske i min vestlige bevissthet.Jeg skjønner godt ditt white-trash-ønske. Det hadde jo vært toppen, en slags heslig utløsning å få kikke inn i trailer-camperens french fries-liv. Det erfaktisk en ustyrtelig god idè han fra deep down kom med; blikket ville absoluttsnus om han filmet dere. Said er problematisk på mer enn en måte, og ja, hankan erklæres død: Men hans viktigste innsikt (som vel egentlig stammet fra Vico)er den åpenbare, men lett oversette innsikten om hva historieskriving er. Hvishistorie leser man? Hvis perspektiv er det man utsettes for? Han undersøkerforholdet mellom kunnskap og makt, viser hvordan mytiske fortellinger omorienten har blitt opphøyd til vitenskaplig kunnskap, uten problematisering. Menklart: Med begrepet den andre står man i fare for å havne i den essensialistiskefella, og det er det vel mange som mener Said har gjort.
Den som fortsatt har et uskyldsrent blikk på bistand og uomtvistelig tro på NGOs, erenten mester i fortrenge, blind, eller totalt uten peiling. Man kan besøkehvilket som helst land som mottar bistand og spørre hvilken buisness det er smart å kaste seg inn i. Bistand, er svaret. Der ligger pengene. Ex-pats ernoe av det mest oppføkka folkeslaget på jord, og ungene deres er hakket verre."Æ GJER MÆ NU FAN!" ser ut til å være holdninga blant ex-pats´ene. Jeg harsjelden møtt så forvirra unger som jeg gjorde da jeg gikk på gymnaset i Wales.Det var mange unger som kom fra ex-pat-familier rundt om i verden; man fårdefinitivt bedre psyke av å vokse opp i ly av Lofotveggen, det er min påstand ialle fall.
Det er skummelt at du skal lese. Plutselig ble jeg ikke så tøff i sokkene. Men jeg stoler på blikket ditt, så. I likhet med deg tenkte jeg at det blir for vanskelig å problemtisere blikket, for da ødelegger jeg for hele prosjektet mitt, da kunne jeg bare latt være å skrive om en peruviansk kvinne, ergo har jeg ikke gjort det. Jeg har heller latt det gli. Premissene jeg satte for meg selv var: Ingen dramatisk misere, bare små bevegelser og uro som holdes sammen av hverdagslivetsro. Kort, tett, neddempa. ja, du får se. Kom gjerne med forslag på tittel.
Norge?Åsne har betalt avlat til Afghanistan på en million kroner.Bergen har fått neste års Bislett Games.Clemet er like arrogant som vanlig.Willoch rocker fortsatt, sist sett på sin 75års-dag.Røkke er i trøbbel.Er Fosses nye stykke "jenta i sofaen" et makkverk slik dramatiker Finn Iunker påstår?FRP har rekord i ordførere. De fleste er utkantsunkarer i tredveåra, med hang tilamerikanske biler og drømmer.Tramteateret har stått opp fra de døde.Skal handicappede få statsstøttet sex-hjelp eller ikke?
RagnfridKlimaendringene er visst mer kritiske enn først antatt, og her høljerregnet.

Meire sjimpanseskryt

"Sjelden har en ufullendt bok vært mer fascinerende lesning "

Vi pustar letta ut, etter å ha fått ei fin-fin bokmelding i Bergens Tidende. Ikkje berre var den god, men også grundig. Slike bokmeldarar vil gamle Norge ha.

fredag, desember 10, 2004

NB! Syn og Segn-lenkje er fiksa no

Til dei av dykk som har forsøkt å gå inn på syn og segn-sidene eg har lenka til: Lenkja er fiksa no. Det var ein feil eg ikkje hadde sett.

torsdag, desember 09, 2004

"la fille du squat", that's French for "my book"

I thought I received a x-mas greeting from my publisher yesterday, but no, it was my first book translated into French. I've known for ages that it'll come out in French eventually, but contract-signing -time is years before the book actually materialises in a new language. But here it is: la fille du squat, with a cute cover, and seemingly good translation by Terje Sinding (he's translated Fosse, Ibsen, Strindberg, Mankell, Holberg, and, yes, me) . It is published by Thierry Magnier, ISBN 2-84420-328-0. These are the keywords given of the book in French: Deuil, adolescents-sexualitè, homosexualitè, dèveloppement de la personnalitè, frères et soeurs, squatters.
It's all French to me.
But here it is on amazon.

onsdag, desember 08, 2004

Jusstudenter og dansk

Jusstudentene har visst hatt et stritt semester med eksamensoppgaver som ikke speilet undervisningen, og det kan man jo forstå ergrelsen over. Men det mest fantastiske er at de tør å innrømme at de ikke skjønte sine danske foreleser rent språklig, enda verre at de uttaler at han burde snakket engelsk. Hva når man sitter der ferdigutdannet i rettsrommet og får det flerkulturelle Norge foran seg; blir det tolket fra nord-nordnorsksvensk, pakistanerstavangersk, danskbergensk og sognamål til engelsk, for at disse monospråklige nye juristene skal slippe å tøye gehøret og hørselen? Åh, hvorfor forlot vi latinen og den dannede fransken, det hadde vært meget lettere.

mandag, desember 06, 2004

Kom og hør!

Man skulle ikke tro det, men muntlige eksamener og eksamensprøveforelesninger er åpne for offentligheten her i landet. En god ting mener jeg, men skummelt hvis man ikke er vant til muntlige framføringer, så dette er en invitasjon til den som er interessert i temaet og lurer på hvordan en slik seanse går for seg: Om noen skulle føle for å høre mitt eksamensframlegg i litteraturvitenskaplig tolking og metode, er dere hjertelig velkomne. Oppgaven lyder: Edward W. Saids tanker om forholdet mellom litteratur, kultur og politisk makt. Klokken 11, HF-bygget, rom 216.

My first novel reviewed in German

It is strange when you suddenly stumble over someone's writing about your own work, in a language, a country and a setting you yourself do not belong. I found this German review of my first book, which is translated into, amongst other languages, German. And this: review. Now I'm glad that I paid attention in German class. French, however, is harder, since I didn't do that in school, here comes a French presentation of the same book anyway. It's a shame that the non-Norwegian readers can't read the superb reviews Hilde, Charlotte and I were given for the book (ikke mat sjimpansene) we recently published together. Enough googling and narcissism, back to work.

Raining cats and dogs, but still lovin' it

Dragging myself through the rain, ploughing through work, deadlines, book promotions, interviews, being faced with the projection of myself as a public person, stunt-writing an essay on Said and postcolonialism, and concurrently teaching the first years at the Art Academy how to write, thinking I might break my neck right now, here, the speed is incredible, my fingers run over the keyboard faster than the brain, but it still works, I still land on my feet, gracefully and with impact, thanks to Martin who stands in the doorway with a cuppa tea, ready to warm me, enlighten me, ready to exchange thoughts and love. I feel blessed. Let it rain.

søndag, desember 05, 2004

Nytt nummer av Syn og Segn/new issue of syn og segn

For those who doesn't master hurdy-burdy language, you won't be enlightened by checking out the web site for the magazine I'm a substitute editor for at the moment, but I still think you should. You'll regret that you miss out on these important articles on cultural and political issues. Tomlinson would love it! A shame that it is only Russian, German and broken Turkish you speak!
For dei som ikkje har skaffa seg tinging på Syn og Segn, kan de gå inn på nettsidene og sjå om det ikkje
freistar å lese meir. Det er innbyttarbenken som har vore redaktørar denne
gongen, men eg synest at Teresa og eg har gjort eit fint innhopp her.

lørdag, desember 04, 2004

gammelt notat om reising

I og med at jeg for tida skriver for harde livet på en oppgave om Edward Said, om geografi, historie, kultur og litteratur, er det passende å blogge deler av reiserefleksjonskommunikasjonen min venn i ånden og cyberspace MB og jeg hadde i fjor, da han var på sin dannelsesreise. Mer følger:

Reising er ei utside man prøver å vrenge til innside, men aldri får helt tak på.
Det glipper, det har jeg alltid følt, men likevel fortsetter man å reise, fordi
det lille øyeblikket hvor ute glir over i inne av og til oppstår og da-- i små
glimt blir man lykkelig av å reise. Jeg har alltid kjent en trang til å svelge
topografien, gjøre den til min for å få en følelse av å være tilstede. Når man
har vært et sted en stund, tygd gatehjørnene og kjent samme madrass over lengre
tid, inkapslet dette i kroppen, oppheves utsiden for lengre tid av gangen. Det
er dette man venter på: Å gli i takt med omgivelsene. Living by Osmosis. Man kan
vel ikke gjøre annet enn å være tolmodig, erkjenne ubehaget og tenke at det går
over. Sjøl prøver jeg å få barndommens omgivelser tilbake i systemet; jeg går
langs de samme sprukne asfaltkantene, finner stedet i skogen, oppsøker
garasjeanlegget, gangstiene, svaberga og forsøker å få det til å bety noe for
meg igjen. Jeg ser at det er vakkert, at gata jeg vokste opp i er den reneste
(middelklasse)idyll, hvor naboene vinker en inn for kaffe, spør om man vil se på
det nye kjøkkenet, lurer hvordan det går. Men jeg er på utsida, så definitivt på
utsida. Det er ikke annet enn et fjernt minne, noe som var sterkt en gang, men
som har bleknet. Jeg vet ikke hva jeg hadde trodd, eller håpet; vil jeg at det
skal bety noe mer, noe annet enn det at jeg vokste opp her en gang? Det er
sjeldent jeg har en så sterk følelse av uvirkelighet som når jeg er her på
Galnåsen, Hunstad, Bodø. Kanskje er det for lenge mellom hver gang, kanskje er
det intet annet et sunnhetstegn at jeg langt fra henger fast. Jeg ønsker kanskje
at det skal ha en betydning utover det at jeg har minner herfra, men en slik
finner jeg ikke. Et lite øyeblikk var jeg tilbake: Så vinduene på barneskolen og
visste akkurat hvordan det dumpe dunket av en ball mot glasset hørtes ut.
Reising, utforsking og tilbakevending er underlige komponenter:

[...]Når fast
mark 30.juli 1888 (Frithjof Nansen) på östkusten av Grönland. Att färdas över
ett alldeles vitt pappersark där orden blir ett långt spår som skall korsas av
andra, fortsätta åt många håll. Att återfinna allt det som fanns innan vi gav
det namn innan våra ord förenades med kontinenterna. Och kontinenter skall leva
i våra ord om vi återfinner dem [...] (Gunnar Harding)

Jeg gleder meg: Sitte innerst i Bottniskaviken og speide mot Finland. Jeg får fot av Finland. Det er noe med Finland. Hva er det med Nord-Norge: Det spørsmålet ser jeg ikke ut til å
bli kvitt i sommer. Jeg har lånt naboens hus, min barndomsvenninnes foreldres
hus for å få skrivero. I møtet med det andre, ser man det første klarere.
Sommeren har iallefall en tematisk tråd. Nå må jeg bare finne en ny twist.

Gi
sirkelen en bulk


torsdag, desember 02, 2004

Og intervjuet i Bergens Tidende ligger her

Vi hadde ei hugnadsam samrøe med Per Asbjørn Risnes jr. i bibliotekbaren på Bristol, og dette er resultatet.

God anmeldelse i Dagbladet

Det er rart hvordan ting lever egne og samtidig simultant eksisterende liv, at nå som jeg er sugd opp i det å undervise kunstakademistudenter i skriving, tusler Sjimpanseboka rundt på egenhånd, og blir anmeldt i Dagbladet.