mandag, november 29, 2004

gamle skrifter om Isak og Inger

Her kommer en tre år gammel tankerekke jeg hadde om Isak og Inger, også den fra e-postmappene mine:

Det hadde jeg ikke tenkt på, det ramla ikke på plass før nå, nemlig at
nybyggeridealet er rotfesta i den norske identiteten. Håvard Hedde, Isak og
tipp-tipp-tippoldeforeldra mine som tok beina fatt og gikk fra Elverum til
Nordre Nordland for å finne seg en jordflekk. For å bygge. Komme unna uår og
begynne på nytt. Det er det ingen husker lenger. I denne sammenhengen kan vel
bare du sies å ha huska på at historia var sånn. Nå, resten av folket, tenker
er det bare skurker som slår seg ned uten lov. "Markens grøde", jeg måtte ta den fram. Boka var høytlesningsobjekt da jeg
var barn, på lik linje med Benoni og Rosa og historiene om røveren August og
godtroende Edevard. Tror ikke jeg fikk helt foten for de bøkene den gangen. At
kanskje Astrid Lindgren hadde holdt noen år til. Men jeg blei jo fortalt at
dette var stor litteratur, så jeg har alltid hatt dårlig samvittighet når de
bøkene blei nevnt, jeg kjeda meg jo så grenseløst. Men nå kan jeg si, uten
lygekors, at det er ei herlig bok. Isak som går gjennom DET HERRELØSE LAND, er
en arbeidskar av rang, sliter jevnt og trutt, uten å klage.
Og det er jo storartet hvordan Inger bare plutselig står der: HUN GIKK ALDRI
MERE. INGER HETTE HUN. ISAK HETTE HAN. Ikke mer å si om den saken.
Det ligger en så vakker og barnslig begeistring i boka, Isak bejubler den lille
buskapen sin, og sjøl om det er uår ser han det positive i det, nemlig at
poteten gror: DEN VANAGTEDE OG VELSIGNEDE POTET!
Jeg synes det er herlig med det nord-norske, det gammeldagse nord-norske som
slår igjennom i replikkene; ord og vendinger som jeg ikke har hørt på mange år,
til dømes: HUT OG TISK OG SNASK UT MED DIG! Skriger Inger til Oline.
Det er jo mangt som kommer for en dag i boka, og ikke er jeg ferdig med den, og
som sagt husker jeg ikke alt fra høytlesningstida, og det er mer som kan komme
for dagen, men det viser seg jo også her at marken ikke er helt herreløs:
DE SIER DET ER STATEN SIN JORD?
Forskjellen fra dagens byggepolitikk, er bare den at Isak får ros for arbeidet
sitt. Han får mer ros for det enn han får skjenn for å ha tatt seg til rette på
Statens eiendom. her kommer et supert sitat:
DET ER NU REGJERINGEN JEG KJØPER AV (han er så kry, det er kanskje derfor han
får svi etterhvert, med Inge og alt, ikke vet jeg), SIER HAN. - JAJA, MEN HUN
SKULDE VEL IKKE VÆRE NOGET ROVDYR IMOT DIG, REGJERINGEN. HVAD DU BYGGER?
Her lurer jeg på en ting: har regjeringen noen gang siden blitt omtalt som HUN?
Har du hørt det før? Det blir jo nesten som på svensk der människan omtales som
hon. Regjeringa er kanskje en av de mest maskuline størrelser som man kan komme
ihu, rart at den her er hokjønn. Forklaring? Nå holder det sikkert med Markens
Grøde. Men der GRUBLISERES meget i boka,
og jeg lurer på hva som skjer i fortsettelsen, fordi Isak har slått seg ned,
Inger har kommet, blitt sendt i fengsel og så kommet tilbake, og alt dette på
under hundre sider. Han har ikke spart på kruttet her, han Hamsun.